Sakprosa for voksne

Posted On november 15, 2007

Arkivert under Uncategorized

Comments Dropped leave a response

Forelesningsnotat torsdag 15.11.

For å forstå de litterære markedene, må vi se på to kretsløp. Det ene er økonomisk. Det andre er tekstlig.

Begge kretsløp er sirkulære. Det er vanlig å velge forfatteren – den skapende kunstner eller fagperson – som utgangspunkt for analysen. Her starter skrivearbeidet – kanskje. Her havner pengene til slutt – kanskje.

  • Slik Livet oppsto i Urhavet, starter Åndsverket med Opphavet.
  • Det faller oss naturlig å snakke om opphavspersoner og opphavsrett. Kunstnermyten og Forskeridealet svever over vannene.
  • Hva er vel vakrere enn de ideelle rettigheter? Språket former tanken.

Det vi kan kalle diskursen – det godkjente, approberte språket – gjør det vanskelig å snakke analytisk om samspillet mellom det ideelle og det materielle, om Tekst og Penger i samme åndedrag, om Børs og Katedral.

Jeg starter med Forfatteren. Men jeg kunne startet med Teksten – eller Forlaget – eller Leseren – eller Fagfellesskapet – eller Staten. Sirkulerer ikke tekstene som vannmolekyler gjennom de litterære ekosystemer?

    Et gjennomgående trekk ved kunnskapssamfunnet er fagliggjøringen av nye sosiale aktiviteter.

    I et historisk perspektiv dreier det som om en dypere og mer omfattende arbeidsdeling – en prosess som kan føres tilbake til Middelalderen. Denne prosessen må sees i et dobbelt perspektiv.

    • På den ene siden finner vi en økende differensiering (knoppskyting) innenfor etablerte bransjer og yrker. Ved siden av allmennlegene får vi spesialister i kirurgi, anestesi, øre-nese-hals, psykiatri, sosialmedisin – og allmennmedisin.
    • På den andre blir uformelle aktiviteter – som tidligere lå utenfor yrkeslivet, markedet og pengeøkonomien – trukket inn i produksjonsfeltet. Virksomhetene blir monetarisert, kodifisert og profesjonalisert.

    Ledere oppsøker coacher, og politikere ansetter nyhetsrådgivere som forteller dem hvordan informasjon skal presenteres (“spin doctors”). Vi får babymassører, hestehviskere og hundepensjonater. All the world’s a stage, sier Shakespeare. Vi får dramapedagoger, fortellere og stand-up komikere – mec tilhørende bachelor-, master-, doktorgrader og professorater,Forfatterskapet er på vei fra kall til yrke – og ruller videre fra yrke til profesjon.

    Mange vegrer seg for å ta i bruk et ord som “yrke” om en forfatters virke. Forfatteren er en kunstner, og kunst er ikke noe som kan læres, hevder man. Vi skal ikke frata forfatterene kunstnertittelen, men vil gjerne få fram at yrket også er et håndverk som et stykke på vei kan læres.

    (TA, s. 104).

    TA beskriver forfatterens vei til verket på. s. 279-293. Men her dreier det seg om skjønnlitteraturen.

    Den skjønnlitterære forfatter, med romanforfatteren som galleonsfigur, er jo forfatterens arketype – slik spurven (og ikke strutsen) er den typiske fugl.

    Litt lenger ute i boka dreier perspektivet. TA nevner Foucault – og poengterer:

    Når forfatteren prøver å leve av å selge sine verk som varer på markedet, blir opphavsretten – eiendomsrett til verket – viktig. …

    “Forfatterfiguren blir nå institusjonalisert …

    Forfatteren bak teksten blir viktig … når litteraturen blir markedsavhengig” [Foucault]. (s. 117)

    En ny forfatterfigur er i ferd med å ta form. … (H)an er – en profesjonell produsent av tekster som selger sine sine varer til den som betaler den beste prisen (s. 118).

    Profesjonelle produsenter trenger profesjonell opplæring – og ditto salgsagenter, produsenter, distributører og markedsførere. Vi kan snakke om en gjennomgripende profesjonalisering av forfattervirksomheten.

    Faglitterære forfatterskoler/kurs

    (TA, s. 108-110)

    På side 45 gir TA en samlet oversikt over det norske litterære system.

    Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

    Bjørn Bjørnsen skrev i 1988 (TA, s. 48-49):

    • I slutten av 1970-årene var skjønnlitteraturen på nytt i søkelyset.
    • Nok en gang dokumenterte den skjønnlitterære forfatterforeningen det usle økonomiske utbyttet av å skrive romaner og dikt i vesle Norge, innkjøpsordning og andre støttetiltak til tross.
    • Regjeringen annonserte et krafttak for litteraturen med kunstnermelding og forhandlingsrett for forfattere om betaling for faktisk bruk av deres bøker i biblioteket [_href="http://plinius.wordpress.com/2007/09/20/p-22707/">bibliotekvederlaget].
    • Problemet var at litteratur i praksis ble definert som skjønnlitteratur – dvs. knapt en tidel av landets skriftkultur [hegemoniargumentet].
    • Vi som skrev bøker utenfor de offentlige støtteordningene …. utførte årsverk om netter og i ferier, på tid vi stjal fra annen betalt virksomhet og med evig dårlig samvittighet overfor banker og familiebudsjetter [_href="http://no.wikipedia.org/wiki/Exordium_%28retorikk%29" title="captatio benevolentia" id="d49w">captatio benevolentia].
    • Vi skrev under kontrakter ensidig opprettet av forlagene med vesentlig dårligere betingelser enn våre skjønnlitterære kolleger [ulikhetsargumentet].
    • Vi var uten stipend og tilskuddsordninger, helt prisgitt markedet … [den snille stat og det slemme marked]
    • Vi hadde ikke tidsskrifter, tradisjoner for anmeldelser og offentlig oppmerksomhet [usynlighetsargumentet].
    • (…) det skulle ikke mange telefoner til for å konstatere at fagforfattere fra vidt forskjellige områder delte en felles frustrasjon …Så var det ingen annen utvei enn å lage en forening for oss selv.

     

    Forlagene

    Det er svært vanlig at forlagsredaksjonene selv “finner på” temaer som de mener kan ha et publikum. Forlaget skal tjene penger og redaksjonsmedarbeiderne forsvare sine arbeidsplasser.

    Ofte er det snakk om å finne nye innfallsvinkler på emner som allerede har vært behandlet i bokform flere ganger før. Men nye tider, nye lesere og nye presentasjonsteknikker gjør at de samme temaer må presenteres på nytt – igjen og igjen.

    Den norske forleggerforening. _href=”http://www.forleggerforeningen.no/nor/bransjestatistikk” title=”Bransjestatistikk 06″ id=”h6ao”>Bransjestatistikk 06

    TA: Sakprosa s. 204-212

    TITLER AV NORSKE FORFATTERE – EKSEMPLARER – OMSETNING

    • 2002: 627 titler – 2,5 mill. eksemplarer – 534 mill. NOK i omsetning
    • 2003: 682 – 2,8 – 568
    • 2004: 701 – 2,9 – 528
    • 2005: 707 – 3,3 – 579

    Utnytt statistikken:

    Gjennomsnittlig opplag: 3,3 mill. / 707 titler = 4.700 eks.
    Gjennomsnittlig pris: 579 mill. / 3,3 mill. = 175 NOK
    Gjennomsnittlig omsetning: 820 tusen NOK

    Forfatterhonorar [forutsatt 15%]: 123 tusen NOK
    Typisk månedslønn for akademikere: ca. 35 tusen NOK
    Et gjennomsnittlig forfatterhonorar kan dekke lønn i 3,5 måneder – eller ca. hundre dager.
    Det tilsvarer 5/7 * 100 = 70 arbeidsdager eller ca. 500 arbeidstimer.

    Antall voksne (16+) i Norge i 2005: 3,6 mill.
    Eksemplarer pr. voksen: 0,9 eks.
    Omsetning pr. voksen: 160 NOK

    Kategorier

    • UNDERHOLDNINGSPROSA
      • Biografier, memoarer og praktbøker
    • NYTTEPROSA
      • Fredelig ferd mot det indre
    • FAGPROSA
      • Essays, avhandlinger og debattbøker
    • SAKPROSA FOR BARN OG UNGE

    Ny innkjøpsordning for sakprosa

    Aslaug Nyrnes, som ledet utvalget for innkjøp av sakprosa, skrev en frisk vurdering av Sakprosaåret 2005 : _href=”http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1246808.ece” title=”Sakprosa mellom bok og blogg” id=”t7p-”>Sakprosa mellom bok og blogg. (Aftenposten 13.03.06; TA, s. 210-212).

    1. Sjangermessig er her interessante tendensar.
    2. Det mest påfallande er eg-poseringa. Intimitetstyranniet er på veg inn i sakprosaen. “Utgangspunktet for denne boka er meg selv”.
    3. Teksten er organisert rundt eigen person, eigen sjølrefleksjon, eigne heltar, eige fotoalbum eller eigne favorittsitat. …
    4. Eg-et stiller seg mellom saka og lesaren, og peikar først og fremst på seg sjølv. …
    5. Sakprosaåret inneheld nok pludreprosa. ….
    6. Den gode sakprosateksten er fagleg sterk, generøs, modig og energisk.
    7. Den gode sakprosateksten er ein hypertekst, og syner fram at han er det.
    8. Her er kvalitetsmessig samspel mellom tekstens disposisjon, illustrasjonar, bildetekstar, layout, noteapparat, vaskeseddel og forord.
    9. Alle paratekstane spelar på lag. Av det veks skribenten sitt truverde – ethos – ein sakleg personlegdom blir synleg….
    10. Innkjøpsordninga gjeld ny norsk sakprosa for eit allment publikum.
    11. I det ligg ikkje ei tabloidisering. Alt skal ikkje nødvendigvis vere for alle.
    12. Utvalet har heile vegen drøfta og utfordra forholdet mellom det spesifikke og det allmenne. Tekstar fell utanfor om dei er for lokale eller for fagspesifikke.
    13. Men utvalet har ikkje tenkt kor mange som vil låne ei bok, men om boka bør finnast til utlån.
    14. Både skribent og forlag må ha tillit til lesaren. Sjølv om ein av erfaring måtte meine at det ikkje er nokon grunn til å ha tillit til lesaren. Lån og les!

    Bibliotekene

    Sakprosa for voksne utgjør en stor del av samlingene og utlånet i norske folkebibliotek.

    Leserne

    _href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/oversikt.html”>

    _href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/oversikt.html”>Norsk mediebarometer 2006

    _href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/b%f8ker.pdf”>Bøker (PDF) . Se spesielt

    • Figur 13. Andel boklesere som har lest ulike typer bøker en gjennomsnittsdag. 2006. Prosent
    • Tabell 16. Andel boklesere som har lest ulike typer bøker en gjennomsnittsdag 1991-2006 og tter kjønn, alder, utdanning og landsdel. 2006. Prosent

    Respond now.