Forelesningsnotat til torsdag 29. november 10.30-12.15. Et forsknings- og spesialistmarked – der ulike fag har ulike publiseringsprofiler.

Arbeidsdelingen i produksjonslivet fører til at også kunnskapen splittes – mellom yrker, fagområder og profesjoner.

—

Smeden var kanskje den første spesialist – det er sikkert derfor det vanligste etternavn på engelsk er Smith.

—

Religiøse eksperter som sjamaner og prester utviklet seg også tidlig. Poeten, eller den diktende og omreisende sanger, er mer enn to tusen fem hundre år gammel. Aoiden Homer symboliserer dem alle.

—

De romerske bondehærene fra republikkens tidlige tid ble erstattet av yrkessoldater – legionærer – de siste hundre årene f.Kr. (Marian reforms). I senmiddelalderen ble kirurgi og barbering ivaretatt av de samme personene: barber-surgeons, som det het på engelsk. Begge deler krevde jo skarpe kniver.

—

Pleie av syke og stell av boksamlinger har foregått i et flere tusen år – men det var først mot slutten av 1800-tallet at Florence Nightingale og Melvil Dewey etablerte de aktuelle praksisene som formaliserte yrker.

—

I det senindustrielle samfunnet (1950-2000) – og i det gryende kunnskapssamfunnet – danner de aller fleste fagområder, yrker og profesjoner sine egne praksisfellesskap med sine egne sosiale institusjoner – foreninger, konferanser, tidsskrifter, bokutgivelser, nettsteder – og sine egne (mer eller mindre autonome) normer, standarder og verdihierarkier.

—

Det samme gjelder selvsagt utenfor arbeidslivet, der hobbyer, interesser og “problemfellesskap” samler enkeltmennesker, grupper og organisasjoner som er opptatt av samme problemer, oppgaver og fritidssysler.

—

Her finnes det også spesialiserte markeder og kretsløp: fjellklatrerne og dykkerne, de lettbente lepidopteristene – a la Nabokov; og de mange som kaster seg over slankelitteraturen. Noen må lære å leve med KOLS. Andre studerer åpningsstrategier: hvordan håndterer du Nimzo-Indian som svar på 1d-4?

—

Hvert problem og hver hobby har sin egen litterære institusjon.

—

Forestillingen om et praksisfellesskap må ikke tolkes for egalitært. Det ligger i kortene at faglig baserte fellesskap har en hierarkisk struktur. Fag betyr ulikhet. Skal begrepet ha noen mening, må det finnes nybegynnere og fullbefarne, lærlinger og mestre, amatører og profesjonelle innenfor et fagområde.

I Storbritannia finnes det et Ministry of Funny Walks – men bare på TV (John Cleese). Du kan ikke bli bachelor i Skolisseknytting. Alle kan ta feil, men det finnes ingen doktorgrad på området. Forskerne fikser det selv uten drahjelp fra universitetet.

—

Kirke, kunst og vitenskap

De mange, mange tusen spesialiserte kunnskaps- og ferdighetsområdene danner altså sosiale felt med sine egne hierarkier (vertikale sosiale strukturer), verdiskalaer og belønningssystemer. Noen kunnskapsfelt har etter hvert etablert en høy grad av internt selvstyre (autonomi) og – i noen tilfeller – innflytelse utenfor feltet.

—

I europeisk middelalder gjaldt dette Kirken. I den moderne epoke (1500-) gjelder dette i særlig grad Vitenskapen og Kunsten – eller “den kunstneriske” og “den vitenskapelige institusjon”.

I denne forelesningen ser jeg på fire eksempler fra vitenskapsfeltet:

—

• naturvitenskapen fysikk;
• samfunnsvitenskapen historie (noen vil si kulturvitenskapen eller den humanistiske vitenskapen historie)
• profesjonsvitenskapen og praksisfeltet medisin
• profesjonsfaget og praksisfeltet bibliotek(fag)

—

Fysikk

• Wikipedia. Fysikk
• Wikipedia. Paul Ginsparg

—

Stikkord

1. Høyt spesialisert vitenskap.
2. Store krav til matematiske ferdigheter.
3. Globale fagfellesskap.
4. Kort halveringstid og kamp om prioritet.
5. Mye fysikk er avhengig av tungt teknisk utstyr og teamarbeid.
6. Konferanser, preprints og tidsskriftartikler – ofte med mange forfattere.

Historie

• Wikipedia. History
• Wikipedia. Historiography

—

Stikkord

1. Omfatter både høyt spesialiserte detaljstudier – vanligvis i form av fagartikler – med bredere analyser – vanligvis i form av bøker.
2. Flytende overganger mellom faghistoriske og populariserte tekster.
3. Store krav til kilde- og (ofte) språkkunnskap.
4. Mange hjelpedisipliner: epigrafikk, heraldikk, diplomatikk, osv. Kombinasjon av nasjonale og globale fagfellesskap.
5. Lang halveringstid.
6. Tidsskriftartikler og monografier.
7. Hovedsaklig individuell publisering – men det er også nødvendig med store kollektive prosjekter – spesielt for å etablere standardiserte kildesamlinger.

Digital historie

“The researching and writing of history is often a lonely and solitary experience. Fortunately, I was able to avoid such isolation in the production of this thesis through the help and support of a large number of friends.

-

Their assistance has confirmed my belief that history does not have to be an individualistic and competitive enterprise, that the most creative and critical scholarship will grow out of an environment of mutual support and collective sharing of ideas.”

Dan Cohen

Medisin

• Wikipedia. Medisin
• Wikipedia. Evidensbasert medisin
• Plinius. Broen til helse-Norge

—

Stikkord

1. Høyt spesialisert vitenskap og praksisfelt.
2. Lange studier og store krav til forkunnskaper, spesielt innenfor de store naturvitenskaper: fysikk, kjemi, biologi.
3. Nasjonale fagfellesskap med en viss global overbygning.
4. Midlere halveringstid.
5. Mye klinisk forskning, med varierende metodikk og under variable ytre forhold.
6. Konferanser og tidsskriftartikler.
7. Oppdatert kunnskap kan ha kritisk betydning for liv og helse.

Bibliotekfag

• Still krav til forskningen. Med mange lenker videre …
• Forskning på en femøre

—

Stikkord

1. Middels spesialisert praksisfelt med korte – og noe usikre – vitenskapelige tradisjoner.
2. Korte studier uten spesielle krav til forkunnskaper.
3. Nasjonale fagfellesskap med en viss global overbygning – først og fremst knyttet til store tekniske systemer.
4. Spredt forsknings- og utviklingsvirksomhet, med enkel metodikk og under variable ytre forhold.
5. Konferanser, tidsskriftartikler, antologier.
6. Midlere halveringstid.
7. Brukerne legger mer vekt på det personlige servicenivået enn på bibliotekarenes tekniske kompetanse.

—

Open access

Open access (OA) is free, immediate, permanent, full-text, online access, for any user, web-wide, to digital scientific and scholarly material^[1], primarily research articles published in peer-reviewed journals. OA was made possible by the advent of the Internet.

—

Ressurser

—

Kunnskapsbasert bibliotekpraksis

• Plinius. Kunnskapsbaserte profesjoner

—

Digital forskning

• Plinius. Vi må nok ta dem i forvaring. Om digitale arkiver

—

Tellekantsystemet

• Plinius. Faglig kommunikasjon – Danmark 2004
• Vekt på forskning. Versjon 12. november 2004. – 68 sider.
• Vekt på forskning. Utdrag ved TH, ca. ti sider, Google docs.

—

Open access

• Open access publisering. Norsk blogg. Her diskuteres problemstillinger i forhold til Open access- publisering og institusjonelle arkiv (med hovedvekt på Bibsys Brage).

—

VEDLEGG

Fra Wikipedia-artikkelen om Open access:

—

The first major international statement on open access^[2] was the Budapest Open Access Initiative in February 2002^[3]. This provided a definition of open access, and has a growing list of signatories^[4].

—

Two further statements followed: the Bethesda Statement on Open Access Publishing^[5] in June 2003 and the Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities in October 2003.

—

OA has since become the subject of much discussion amongst researchers, academics, librarians, university administrators, funding agencies, government officials, commercial publishers, and society publishers. Although there is substantial (though not universal) agreement on the concept of OA itself, there is considerable debate and discussion about the economics of funding peer review in open access publishing, and the reliability and economic effects of self-archiving.

—

There are two main currents in the open access movement:

1. In OA self-archiving (also known as the “green” road to OA ^{[6] [7]}), authors publish in a subscription journal, but in addition make their articles freely accessible online, usually by depositing them in either an institutional repository^[8] (such as the Okayama University Digital Information Repository^[9]) or in a central repository^[10] (such as PubMed Central). The deposit can be in the form of a peer-reviewed postprint or a non-peer-reviewed preprint. OA self-archiving was first formally proposed in 1994^{[11] [12]} by Stevan Harnad. However, self-archiving was already being done by computer scientists in their local FTP archives in the ’80s^[13], later harvested into Citeseer. High-energy physicists have been self-archiving centrally in arXiv since 1991.
2. In OA publishing (also known as the “gold” road to OA ^[14]) authors publish in open access journals that make their articles freely accessible online immediately upon publication. Examples of OA publishers^[15] are BioMed Central and the Public Library of Science.

There are about 25,000 peer-reviewed journals in all^[16] across all disciplines, countries and languages. About 10% of them are OA journals, as indexed by the Directory of Open Access Journals (gold OA).

-

Of the more than 10,000 peer-reviewed non-OA journals indexed in the Romeo directory of publisher policies^[17] (which includes most of the journals indexed by Thomson/ISI^[18]), over 90% endorse some form of author self-archiving (green OA): 62% endorse self-archiving the author’s final peer-reviewed draft or “postprint,” 29% the pre-refereeing “preprint.”^[19]