Repetisjon

Vi har et antall “klassiske markeder” (kretsløp) for ulike typer medier – typisk:

—

1. Et skjønnlitterært voksenmarked – dominert av romaner, men med innslag av lyrikk og skuespill
2. Et faglitterært fritidsmarked for voksne – jeg tenker altså på allmennheten, ikke spesialistene – med mye hobbybøker, biografier, historie og geografi (reiselitteratur)
3. Et fritidsmarked for barn- og ungdom
4. Et læringsmarked – lærebøker, oppslagsbøker (leksika) og annet læremateriell for elever og studenter
5. Et forsknings- og spesialistmarked – der ulike fag har ulike publiseringsprofiler

—

Ujevn hastighet

Alle de fem kretsløpene påvirkes av digital teknologi. Men endringstakten er ulik. Digitale medier sprer seg raskest i kretsløp 5 og langsomst i kretsløp 1.

—

Hvis vi tenker bibliotek, er det klart at spesialbibliotekene konsentrerer seg om det femte kretsløpet; universitets- og høgskolebibliotekene om det fjerde og det femte, og folkebibliotekene om de tre første.

Derfor opplever folkebibliotekene digitaliseringen som en relativt langsom prosess. Fagbibliotekene er i langt høyere grad under et akutt endringspress.

—

Profesjonsmarkedet

• Dan Cohen. Professors, start your blogs! Digital amerikansk historiker.
• Plinius. Fem krav til fagbibliotek
• Plinius. Realister og humanister på biblioteket

—

Læringsmarkedet

• MIT OpenCourseWare
• One Laptop Per Child
• Plinius. Stikk innom du også! Tre scenarier 2020

—

Litteratur for barn- og ungdom

• Norsk barnebokinstitutt
• barnebokkritikk.no
  
• Mars. Barn- og ungdomslitteratur. Ine Marit Torsvik Bertelsen.
• Desember. Siris blog. Barnebibliotekar Siri Kolle. Fredrikstad bibliotek.

—

Det voksne sakprosamarkedet (det faglitterære fritidsmarkedet)

• ABC startsiden. Tenk aktivitet – og se på kategoriene …
• TNS Metrix. Mest besøkte nettsteder. Metodikk.

—

Skjønnlitteraturen (det skjønnlitterære voksenmarkedet)

• Eirik Newth. Amazon Kindle

—

Dyp digitalisering

• Plinius. Scenarieverksted i Stockholm

Forelesningsnotat til torsdag 29. november 10.30-12.15. Et forsknings- og spesialistmarked – der ulike fag har ulike publiseringsprofiler.

Arbeidsdelingen i produksjonslivet fører til at også kunnskapen splittes – mellom yrker, fagområder og profesjoner.

—

Smeden var kanskje den første spesialist – det er sikkert derfor det vanligste etternavn på engelsk er Smith.

—

Religiøse eksperter som sjamaner og prester utviklet seg også tidlig. Poeten, eller den diktende og omreisende sanger, er mer enn to tusen fem hundre år gammel. Aoiden Homer symboliserer dem alle.

—

De romerske bondehærene fra republikkens tidlige tid ble erstattet av yrkessoldater – legionærer – de siste hundre årene f.Kr. (Marian reforms). I senmiddelalderen ble kirurgi og barbering ivaretatt av de samme personene: barber-surgeons, som det het på engelsk. Begge deler krevde jo skarpe kniver.

—

Pleie av syke og stell av boksamlinger har foregått i et flere tusen år – men det var først mot slutten av 1800-tallet at Florence Nightingale og Melvil Dewey etablerte de aktuelle praksisene som formaliserte yrker.

—

I det senindustrielle samfunnet (1950-2000) – og i det gryende kunnskapssamfunnet – danner de aller fleste fagområder, yrker og profesjoner sine egne praksisfellesskap med sine egne sosiale institusjoner – foreninger, konferanser, tidsskrifter, bokutgivelser, nettsteder – og sine egne (mer eller mindre autonome) normer, standarder og verdihierarkier.

—

Det samme gjelder selvsagt utenfor arbeidslivet, der hobbyer, interesser og “problemfellesskap” samler enkeltmennesker, grupper og organisasjoner som er opptatt av samme problemer, oppgaver og fritidssysler.

—

Her finnes det også spesialiserte markeder og kretsløp: fjellklatrerne og dykkerne, de lettbente lepidopteristene – a la Nabokov; og de mange som kaster seg over slankelitteraturen. Noen må lære å leve med KOLS. Andre studerer åpningsstrategier: hvordan håndterer du Nimzo-Indian som svar på 1d-4?

—

Hvert problem og hver hobby har sin egen litterære institusjon.

—

Forestillingen om et praksisfellesskap må ikke tolkes for egalitært. Det ligger i kortene at faglig baserte fellesskap har en hierarkisk struktur. Fag betyr ulikhet. Skal begrepet ha noen mening, må det finnes nybegynnere og fullbefarne, lærlinger og mestre, amatører og profesjonelle innenfor et fagområde.

I Storbritannia finnes det et Ministry of Funny Walks – men bare på TV (John Cleese). Du kan ikke bli bachelor i Skolisseknytting. Alle kan ta feil, men det finnes ingen doktorgrad på området. Forskerne fikser det selv uten drahjelp fra universitetet.

—

Kirke, kunst og vitenskap

De mange, mange tusen spesialiserte kunnskaps- og ferdighetsområdene danner altså sosiale felt med sine egne hierarkier (vertikale sosiale strukturer), verdiskalaer og belønningssystemer. Noen kunnskapsfelt har etter hvert etablert en høy grad av internt selvstyre (autonomi) og – i noen tilfeller – innflytelse utenfor feltet.

—

I europeisk middelalder gjaldt dette Kirken. I den moderne epoke (1500-) gjelder dette i særlig grad Vitenskapen og Kunsten – eller “den kunstneriske” og “den vitenskapelige institusjon”.

I denne forelesningen ser jeg på fire eksempler fra vitenskapsfeltet:

—

• naturvitenskapen fysikk;
• samfunnsvitenskapen historie (noen vil si kulturvitenskapen eller den humanistiske vitenskapen historie)
• profesjonsvitenskapen og praksisfeltet medisin
• profesjonsfaget og praksisfeltet bibliotek(fag)

—

Fysikk

• Wikipedia. Fysikk
• Wikipedia. Paul Ginsparg

—

Stikkord

1. Høyt spesialisert vitenskap.
2. Store krav til matematiske ferdigheter.
3. Globale fagfellesskap.
4. Kort halveringstid og kamp om prioritet.
5. Mye fysikk er avhengig av tungt teknisk utstyr og teamarbeid.
6. Konferanser, preprints og tidsskriftartikler – ofte med mange forfattere.

Historie

• Wikipedia. History
• Wikipedia. Historiography

—

Stikkord

1. Omfatter både høyt spesialiserte detaljstudier – vanligvis i form av fagartikler – med bredere analyser – vanligvis i form av bøker.
2. Flytende overganger mellom faghistoriske og populariserte tekster.
3. Store krav til kilde- og (ofte) språkkunnskap.
4. Mange hjelpedisipliner: epigrafikk, heraldikk, diplomatikk, osv. Kombinasjon av nasjonale og globale fagfellesskap.
5. Lang halveringstid.
6. Tidsskriftartikler og monografier.
7. Hovedsaklig individuell publisering – men det er også nødvendig med store kollektive prosjekter – spesielt for å etablere standardiserte kildesamlinger.

Digital historie

“The researching and writing of history is often a lonely and solitary experience. Fortunately, I was able to avoid such isolation in the production of this thesis through the help and support of a large number of friends.

-

Their assistance has confirmed my belief that history does not have to be an individualistic and competitive enterprise, that the most creative and critical scholarship will grow out of an environment of mutual support and collective sharing of ideas.”

Dan Cohen

Medisin

• Wikipedia. Medisin
• Wikipedia. Evidensbasert medisin
• Plinius. Broen til helse-Norge

—

Stikkord

1. Høyt spesialisert vitenskap og praksisfelt.
2. Lange studier og store krav til forkunnskaper, spesielt innenfor de store naturvitenskaper: fysikk, kjemi, biologi.
3. Nasjonale fagfellesskap med en viss global overbygning.
4. Midlere halveringstid.
5. Mye klinisk forskning, med varierende metodikk og under variable ytre forhold.
6. Konferanser og tidsskriftartikler.
7. Oppdatert kunnskap kan ha kritisk betydning for liv og helse.

Bibliotekfag

• Still krav til forskningen. Med mange lenker videre …
• Forskning på en femøre

—

Stikkord

1. Middels spesialisert praksisfelt med korte – og noe usikre – vitenskapelige tradisjoner.
2. Korte studier uten spesielle krav til forkunnskaper.
3. Nasjonale fagfellesskap med en viss global overbygning – først og fremst knyttet til store tekniske systemer.
4. Spredt forsknings- og utviklingsvirksomhet, med enkel metodikk og under variable ytre forhold.
5. Konferanser, tidsskriftartikler, antologier.
6. Midlere halveringstid.
7. Brukerne legger mer vekt på det personlige servicenivået enn på bibliotekarenes tekniske kompetanse.

—

Open access

Open access (OA) is free, immediate, permanent, full-text, online access, for any user, web-wide, to digital scientific and scholarly material^[1], primarily research articles published in peer-reviewed journals. OA was made possible by the advent of the Internet.

—

Ressurser

—

Kunnskapsbasert bibliotekpraksis

• Plinius. Kunnskapsbaserte profesjoner

—

Digital forskning

• Plinius. Vi må nok ta dem i forvaring. Om digitale arkiver

—

Tellekantsystemet

• Plinius. Faglig kommunikasjon – Danmark 2004
• Vekt på forskning. Versjon 12. november 2004. – 68 sider.
• Vekt på forskning. Utdrag ved TH, ca. ti sider, Google docs.

—

Open access

• Open access publisering. Norsk blogg. Her diskuteres problemstillinger i forhold til Open access- publisering og institusjonelle arkiv (med hovedvekt på Bibsys Brage).

—

VEDLEGG

Fra Wikipedia-artikkelen om Open access:

—

The first major international statement on open access^[2] was the Budapest Open Access Initiative in February 2002^[3]. This provided a definition of open access, and has a growing list of signatories^[4].

—

Two further statements followed: the Bethesda Statement on Open Access Publishing^[5] in June 2003 and the Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities in October 2003.

—

OA has since become the subject of much discussion amongst researchers, academics, librarians, university administrators, funding agencies, government officials, commercial publishers, and society publishers. Although there is substantial (though not universal) agreement on the concept of OA itself, there is considerable debate and discussion about the economics of funding peer review in open access publishing, and the reliability and economic effects of self-archiving.

—

There are two main currents in the open access movement:

1. In OA self-archiving (also known as the “green” road to OA ^{[6] [7]}), authors publish in a subscription journal, but in addition make their articles freely accessible online, usually by depositing them in either an institutional repository^[8] (such as the Okayama University Digital Information Repository^[9]) or in a central repository^[10] (such as PubMed Central). The deposit can be in the form of a peer-reviewed postprint or a non-peer-reviewed preprint. OA self-archiving was first formally proposed in 1994^{[11] [12]} by Stevan Harnad. However, self-archiving was already being done by computer scientists in their local FTP archives in the ’80s^[13], later harvested into Citeseer. High-energy physicists have been self-archiving centrally in arXiv since 1991.
2. In OA publishing (also known as the “gold” road to OA ^[14]) authors publish in open access journals that make their articles freely accessible online immediately upon publication. Examples of OA publishers^[15] are BioMed Central and the Public Library of Science.

There are about 25,000 peer-reviewed journals in all^[16] across all disciplines, countries and languages. About 10% of them are OA journals, as indexed by the Directory of Open Access Journals (gold OA).

-

Of the more than 10,000 peer-reviewed non-OA journals indexed in the Romeo directory of publisher policies^[17] (which includes most of the journals indexed by Thomson/ISI^[18]), over 90% endorse some form of author self-archiving (green OA): 62% endorse self-archiving the author’s final peer-reviewed draft or “postprint,” 29% the pre-refereeing “preprint.”^[19]

Bildene fra Ingeborgs forelesning om barne- og ungdomslitteratur mandag 26. november finnes her.

Forelesningsnotat til mandag 26. november 10.30-12.15. Barnets bokmarked. Ingeborg og Tord.

Ellen Key (1849-1926). Lærerinne, svensk, Sekretær for faren, som var Riksdagsmann frem til 1899. Aktivt med i samtidsdebatten. Utgir i 1900 boka Barnets århundre, hvor hovedbudskapet er å formidle barnets rett til frihet og utfoldelse (romantikken, Rousseau).

Utviklingen på 1900-tallet:

Stor utvikling innen vitenskap og forskning fikk konsekvenser for barnet:

• Medisin: barnedødeligheten går ned: hygiene, høyere levestandard, pediatri en ny delprofesjon.
• Psykologi: kartlegging av barns mentale og fysiske evner. IQ-test (Alfred Binet, 1905-11). Barnepsykologien begynner sin fremvekst som vitenskap i slutten av 1880-årene.
• Fysiologi: Tiltak for å bedre barns fysikk: Gymnastikk, skolehelsetjeneste
• Pedagogikken blir vitenskap.

Det offentliges rolle:

• restriksjoner på barnearbeid, mer skolegang. Problembarnet blir tatt hånd om av det offentlige. Spesialskoler for dem som trenger det.
• Barns rettigheter lovfestet i internasjonale konvensjoner. I Norge var vi svært tidlig ute (Castbergske barnelover fra 1915).
• En rekke skolelover og skolereformer utover hele 1900-tallet (og fortsatt)
• Offentlig økonomisk støtte. Barnetrygd i Norge fra 1946 (foreslått i 1937).

Foreldrerollen blir profesjonalisert som en følge av utviklingen innen pedagogikk og psykologi. To typer oppdragelsesbøker (den ene erstatter den andre):

• Oppdragelsen i fokus: før andre verdenskrigen ”regelmessige vaner – generell lydighet”. Skole og foreldre er sammen om å oppdra til lydighet. Barndom – pubertet: ungdom – voksenlivet starter i 20-årene.
• Barnet i fokus (etterkrigstiden: Freud, Spock). Friere oppdragelse (men fortsatt oppdragelse). Barnet har krav på å vite om sine rettigheter. Lærerrollen svekkes (fra 70-tallet av). Barnet får etter hvert makt også i skolene.

Det skjer gradvis i årene etter krigen (akselererte på 70- 80- og 90-tallet) en endring i barnets livsverden fra gate til stue. Bedre boligforhold, endring i organiseringen av hjemmet, forholdet mellom foreldre og barn mer egalitært, nærere, færre barn pr familie. I disse årene (det begynte på 60-tallet) var det også en rivende utvikling fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn.

Jon Lilletun, som da var Kirke- utdannings- og forskningsminister, sier på en konferanse på Sjølyst 2. februar 2000 om utfordringene ved tusenårsskiftet:

Innanfor utdanningssektoren ser vi framvoksteren av ein global kunnskapsindustri, der kunnskap i ulike former blir ei internasjonal handelsvare. Programvare og elektroniske læringssystem blir tilgjengelege over Internett, og globale og virtuelle lærestader aukar i tal. Desse tilbyr modul- og teknologibaserte og fleksible utdanningsopplegg, for dei som kan betale for dei.

Meir læring sker på arenaer utanfor utdannings-institusjonane, – på arbeidsplassane, i biblioteka, i heimen. Utfordringa ligg i aukande grad i å leggje til rette og tilby fleksible læringsmuligheter, uavhengig av tid og stad.

Det sier seg selv at dette samfunnet krever en ny type utdanning i forhold til det gamle industrisamfunnet, og at bibliotekene må være på banen..

Neill Postman The Disappearance of Childhood, 1982.

Hovedpoeng: Barndommens vekst og fall parallell med boktrykkerkunstens og de nye medienes. Industrisamfunnets beskyttelse av barnet og hegningen om ”barndommen” er forsvunnet med barnets nyervervede tilgang til all verdens kunnskap som kan hentes fra fjernsyn og internett.

Barn og unges medievirkelighet i et 30-års-perspektiv:

1977

• Fast telefon
• Fjernsyn med én kanal (og mulighet for f.eks svensk TV)
• Radio med én kanal (og noen utenlandske)
• Platespiller
• Avis, ukeblader, tidsskrifter
• Skrivemaskin med rettetast

2007
• Digital telefon
• Mobiltelefon med tilrettelegging for bilder, spill, internett
• Fjernsyn med kabel og parabol. Tekst-TV
• Radio med mange kanaler
• (Video var et mellomstadium fra 1980 til ?)
• CD-spillere, I-POD + +
• Avis (papir/digitale)
• Blader, norske og utenlandske: en mangfoldig flora, også digitale
• PC/MAC: Datamaskin med skriveprogrammer, internett-tilkobling, spillmuligheter
• Internett

På den ene siden: bekymring

a. prokultur (ungdom som ikke opponerer mot det samfunnet)
b. motkultur (samfunnskritiksk ungdom)
c. problemkultur (ungdom på skråplanet)

Volden i samfunnet øker, fastholder voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk. Og hun fortsetter: Volden øker mest hos ungdom

Hun mener det er blant ungdom at volden i samfunnet vokser mest, og at dette er en internasjonal trend. Bjørnebekk forteller at norske undersøkelser blant ungdom viser at når man deler inn ungdommene i forskjellige grupper, kommer det frem at gruppen med ungdom som utøver vold vokser.

- Ungdomsgruppen med ungdom som aldri gjør noe galt vokser mest, men gruppen med de som utøver vold vokser også litt. Det fører til en større forskjell mellom ungdommene. Det er små tall, men de er viktige, sier hun.

Bjørnebekk mener det ikke nytter å se på hele befolkningen generelt for å undersøke volden i samfunnet.

- Vi må se på ulike voldskategorier. Ran og seksuelle overgrep er eksempler på voldsformer som har økt, det samme gjelder politiets beslag av våpen. Statistikk som går på utøvere og ikke på ofre for vold, viser en økning. Gruppen som er kriminelle har økt. Det er denne gruppen vi må se på. De som bruker vold blir flere. Kriminalitet er noe som i stor grad slår ned i bestemte miljøer. De har blitt mye mer kyniske og litt større, sier hun.

Mange forskere mener at en del av skylden for denne utviklingen ligger i medieutviklingen, og en stadig større bruk av voldsspill, blant annet forskeren Anita Werner.

Barn og fjernsyn

Ved å forske på hvordan mediene påvirker oss, er Werner langt på vei sikret oppmerksomhet fra folk utenfor universitetene. Spesiell interesse har hun for hvordan barn og unge reagerer på det de ser på fjernsynet. Hennes bok fra 1994, Barn i fjernsynsalderen, er over-satt til både finsk og svensk og kommer nå i sitt tredje opplag på norsk.

Det var tilfeldigheter som førte meg inn i medieforskningen, forteller Werner. Etter å ha fullført tysk mellomfag og arbeidet i skolen, vender hun tilbake til universitetet. Her gjennomfører hun en undersøkelse om norske journalisters bakgrunn, på forespørsel fra Institutt for presseforskning. På 1960-tallet gikk diskusjonen heftig om hvor-dan barn ble påvirket av fjernsyn-et. Werner kaster seg på ny inn i problemstillingen ved å definere sitt eget forskningsprosjekt. I 1967 hadde NRK ennå ikke utbygd sitt fjernsynsnett til Finnmark. Werner benytter derfor sjansen til å under-søke barns tanker og vaner før fjernsynets inntreden i hjemmet. To år senere intervjuet hun igjen unge finnmarkinger, som nå hadde tilgang til NRKs sendinger. Werner var den første som gjennomførte en slik undersøkelse av stort om-fang i Europa.

Overdrevne forestillinger

På denne tiden visste man lite om det nye mediet, og forestillingene om fjernsynets passiviserende effekter var ofte overdrevne. Min undersøkelse viste imidlertid at barna ikke var mindre aktive etter innføringen av fjernsyn. De brukte mer tid på idrett og sosialt samvær, men kino, tegneserier, ukeblader og til en viss grad bøker ble det mindre tid til. Dette er blitt be-kreftet i senere undersøkelser.

Fjernsynet er først og fremst passiviserende for de barna som i utgangspunktet er passive. Det er også fare for at barn kan bli over-stimulert av fjernsynet, slik at de vil holde på med litt for mange ting samtidig. Apatiske blir de derimot ikke.

Werners banebrytende undersøkelse tok også for seg flytteønsker og yrkesplaner blant skole-elever i Finnmark, før og etter at de fikk tilgang til fjernsyn.

Det var en utbredt oppfatning at holdninger og meninger endret seg fortere enn de i virkeligheten gjorde. Jeg observerte imidlertid forbausende små endringer. Skole-elevenes reelle ønsker for yrkesvalg var stort sett de samme, men flere gikk med drømmer om glamour og statusyrker. Det viste seg at innflytelsen fra fjernsynet ble dempet av kamerater, foreldre, lærere og andre voksne. Personlige kontakter var og er fortsatt viktigere enn mediene, slår hun fast.

Werner foretok en ny under-søkelse i Finnmark i 1978. Med bakgrunn i disse undersøkelsene leverte medieforskeren sin doktoravhandling i 1986: Oppvekst i fjernsynsalderen. En studie av endringer i sosialiseringsprosessen. Dermed var hun den første kvinnen i Norge som hadde avlagt doktorgrad i massekommunika-sjon.
Pensjonistens forskerfrihet

Til tross for at Anita Werner pen-sjonerte seg i vår, er den finske medieforskeren fortsatt aktiv ved Institutt for medier og kommunikasjon.

Fordi jeg følte meg overanstrengt, valgte jeg å pensjonere meg. Dette har siden vist seg å være det klokeste jeg kunne gjøre. Nå får jeg tid til å arbeide med det jeg synes er viktigst og morsomst uten stress. Miljøet kan fremdeles bruke meg, samtidig som unge forskere gis anledning for fast an-settelse. Jeg skjønner ikke at ikke mange andre benytter seg av denne muligheten.

Rettferdig vold

Werner understreker at TV bare er en av mange faktorer som kan framkalle aggressiv atferd. Mang-lende omsorg, småkriminalitet i nærmiljøet og utrygghet er av større betydning. Men mye TV-titting kan være en utløsende fak-tor. Medievold som oppfattes som rettferdig, fører oftere til voldelig atferd hos barn enn den volden som oppfattes som urettferdig.

Når helten bruker vold for å forsvare seg selv eller andre, er virkningen større enn når skurken gjør noe tilsvarende. Det er lettere å identifisere seg med det som blir oppfattet som berettiget og rettferdig. Jenter blir påvirket av TV-vold på en annen måte enn gutter. Blant gutter er det en sterk sammenheng mellom antall timer foran fjern-synet og aggressiv atferd og mang-lende konsentrasjonsevner. Gutter avreagerer på inntrykkene fra fjernsynet ved hjelp av vold mot andre.

Hos jentene kan voldsscenene derimot føre til en overdreven engstelse og redsel. De har ikke den samme tendensen til å utføre brutalitet mot andre. Det er et paradoks at volden i samfunnet øker i en tid hvor skolen, foreldre og myndigheter bruker mye krefter på å kultivere den oppvoksende generasjonen til å ta avstand fra vold.

Enkelte forskere er uenig i at volden i samfunnet øker. De hev-der at vi har en annen type vold i dag og at den er mer brutal, men at omfanget av vold ikke nødvendigvis har økt.

Det er ingen tvil om at vi har mer vold i samfunnet i dag. Medi-enes ufarliggjøring av volden er med på å forsterke denne tendensen i utsatte miljøer, bedyrer Werner.
Medieforskeren ønsker at mediekunnskap skal komme inn i skolen.

Så lenge skolen ikke har et obligatorisk opplegg, er ansvaret for barnas forhold til mediene overlatt til deres foresatte. I fami-lier hvor foreldrene ikke diskuterer medienes innhold, kan barnas kunnskaper om mediene utvikle seg tilfeldig. Barn av ressurssterke foreldre får derimot et mer bevisst forhold til mediene. Det er denne forskjellen skolen kan være med på å utlikne.

Framelsker egoisme

Etter Werners oppfatning forsterker mediene og underholdningsbransjen vår kulturs egoistiske tankegang.

I mange miljøer tar ikke unge nok hensyn til andre. Det er vik-tigere å nyte livet og realisere seg selv enn å tenke på andre. Utviklingen av eget jeg er det sentrale. Alle typer TV-programmer er bygd opp om denne filosofien: I sports-programmer, underholdning og filmer blir enerens prestasjoner framhevet, og vinneren er helten som blir beundret av seerne og andre aktører i programmene.

Det er derfor viktig at foreldre og barn også snakker om programmer som i utgangspunktet virker uskyldige. Da kan det bli lettere for barna å vokse opp og forholde seg til andre mennesker. I parforhold er man nødt til å ta hensyn til den annen part hvis det skal fungere. Det er viktig at barna får et bevisst for-hold til hvordan de blir påvirket.
[Publisert 05.04.1996 ]

…og på den andre siden: Resursser

Sakset fra ITU

(Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) er en nasjonal FoU-enhet innen feltet IKT og utdanning. ITU arbeider aktivt for å være en premissleverandør og dialogpartner innen utdanningspolitikk og IKT, både internasjonalt og nasjonalt. ITU fokuserer i inneværende fireårsperiode spesielt på den nasjonale kunnskapsbygging om digital dannelse og digital kompetanse):

NOKIA-generasjonen

http://www.itu.no/Dokumenter/Tekster/1084439988.37/1051006406.72/view

Mange snakker om ’Nokia-generasjonen’, som en betegnelse på det å vokse opp i en teknologisk kultur, med særlig referanse til de unges bruk av mobiltelefon. Men et kjennetegn ved denne generasjonen er likevel flermediebruk og hvordan en forholder seg til medieinnhold formidlet gjennom langt flere kanaler enn tidligere, det være Internett, TV og aviser.

På slutten av fjoråret pågikk fjerde utgave av ’Nokia-game’, med start 11. november og med et omfang på 18 dager. Visstnok har over en million personer fordelt på 25 land i Europa og Midt-Østen logget seg på for å delta. Selv om ikke alle får anledning til å delta og en god del faller fra underveis, er det mange deltakere det er snakk om.

De unge betegnes som innovatører av det nye, dvs. de første til å ta i bruk ny teknologi. Det er grunn til å stille spørsmål om slike utviklingstrekk er uttrykk for brytninger i tradisjonelle maktforhold mellom generasjoner. Kulturforskeren Margaret Mead beskrev i sin tid en fremtidsrettet kulturform der den eldre generasjonen også lærer av de unge som innehar en kulturell kompetanse som andre ikke har. Et slikt kompetanseområde gjelder bruk av dataspill, som ’Nokia-game’ er et uttrykk for.

Men i forlengelsen av analyser av teknologiutviklingen og ungdommers kompetanse og bruk av nye medier ser jeg to spenningsforhold som i liten grad debatteres, men som har store kulturelle konsekvenser.

For det første gjelder det de kommersielle interessene som ligger i konstant produktutvikling og barn og unges bruk av ny teknologi. De unge er med på å skape premissene for bruken av den nye teknologien samtidig som de er utsatt for et massivt kommersielt trykk. Det er enorme pengebeløp å tjene for markedsaktørene, og nye grep tas i bruk i kampen om markedets unge kunder.

Slik sett er det interessant å følge hvordan det kommersielle markedet hele tiden posisjonerer seg i forhold til nye utviklingstrekk. Man er avhengig av å være i forkant og utnytte de kommersielle arenaer som folk befinner seg på og være oppmerksom på nye målgrupper som oppstår.

Det dreier seg dels om et dynamisk sam-spill mellom marked og forbrukere og dels om nye kulturelle posisjoner som ungdom inntar gjennom sin utstrakte bruk av nye medier. Også tidligere har vi sett hvordan markedet tilpasser seg brukernes behov. Men i stadig større grad utvikles et systematisk sam-spill mellom kommersielle interesser og ulike brukergrupper, slik ’Nokia-game’ kan sies å være et eksempel på.

Men for Nokia er det selvfølgelig en ren kommersiell interesse som ligger bak. De søker nye veier i sin markedsstrategi der de utnytter tilgang til teknologi. Innen livsstilsindustrien er det i våre dager vanlig å bruke informanter i utvalgte ungdomsmiljøer som forteller dem om trender som er på vei til å bli ’in’. Dette bruker markedsaktørene til å utvikle nye produkter eller forbedre gamle, som man så selger tilbake til de samme ungdomsgruppene.

Denne typen sosiale fenomen er langt fremme i å utnytte tilgjengelige teknologiske ressurser. Grunnen til at et slikt fenomen kan oppstå i våre dager er for det første at dataspill er noe de fleste unge har erfaring med. For det andre at tilgangen til ulike medier og teknologier blant ungdom er høy. 80% av unge mennesker mellom 15 og 24 eier mobil privat. I gjennomsnitt sender disse 5 til 7 SMS meldinger pr. dag.

Totalt sendes det ca. 200.000 SMS meldinger i Norge hver dag, og mobilselskapene tjener over en milliard kroner bare på denne tjenesten årlig. Basis for at slike markedstiltak skal lykkes er derfor dels at erfaringsgrunnlaget er på plass og at tilgang til teknologi ikke er noe problem.

Ungdom som målgruppe er i denne sammenheng interessant. Hvis man tar bruk av SMS som eksempel, så var det opprinnelig en tjeneste utviklet for personer i næringslivet, men som aldri slo an i denne gruppen. Ungdom fattet derimot interesse for denne tjenesten fordi kommunikasjonsformen fylte et sosialt behov, selv om grensesnittet var tungvint å bruke. Teleselskapene endret sine strategier og rettet sitt skyts inn mot ungdomssegmentet. Ungdoms teknologibruk blir for markedskreftene et viktig signal om hva som kan komme.

Det andre spenningsforholdet gjelder forholdet mellom barn og unges hverdagskultur og skolekultur, der den førstnevnte kan sies å være dominert av medie- og teknologibruk, mens skolekulturen er det i meget begrenset grad. Dette er et problem først og fremst fordi avstanden mellom det unge opplever og erfarer i fritiden øker i forhold til det de opplever og erfarer i skolen. Jeg tenker ikke da så mye på tilgangen til teknologi, men mer det de faktisk bruker teknologien til. De unges bruk av nye medier, slik det er eksemplifisert i det foregående, er et område de aller fleste voksne ikke har innsikt om i det hele tatt.

Spesielt uttalt blir dette i forhold til betraktninger om kulturell kompetanse. Det regjerende kunnskapsregimet, med Clemet og den beryktede PISA-undersøkelsen i spissen, makter i liten grad å gripe de kompetansespørsmål som teknologiutviklingen reiser. Kunnskap defineres i dagens utdanningspolitikk kun i forhold til etablert fagforståelse, og hvor flinke norske elever er til å lese, skrive og regne.

I enkelte andre land, bl.a. Danmark, har man nå startet en prosess i forhold til det man betegner som den 4. kulturteknikk eller basisferdighet. Det vil si hvordan kompetanse i å kunne håndtere informasjon og bruk av ny teknologi blir et eget kompetanseområde i skolesammenheng i tillegg til å kunne lese, skrive og regne. Men hva dette faktisk innebærer diskuteres ikke. Dermed blir det en stor avstand mellom hverdagskultur og skolekultur.

Fra ulike studier av hvordan lærere og elever bruker ny teknologi både på skolen og hjemme vet vi at det er markante forskjeller. Lærere bruker informasjons- og kommunikasjonsteknologi primært som skriveredskap og for å sende e-mail. Elevene bruker også disse funksjonene, men i langt større grad bruker de IKT til å surfe på Internett, til å laste ned musikkfiler, til chat, til å spille PC-spill og online spill.

Dette er ting som lærerne ikke i det hele tatt har erfaring med å bruke. Men samtidig har de meget sterke meninger og er som regel skeptiske til denne bruken av teknologien, i hvert fall i skolesammenheng. Det spørsmål som mange pedagoger overser er derimot om de unge på denne måten får en kulturell kompetanse som lærere står i fare for å overse betydningen av?

Skolens opplæringsmandat må ikke stå i veien for å skape refleksjon om teknologiutviklingen samtidig som man utnytter den teknologikompetanse mange unge sitter på. Konsekvensen vil bl.a. være et brudd med det kontrollregime som preger skolens virksomhet, som en motsats til de handlingsrom som teknologiutviklingen kan sies å åpne for.

Vi vet fremdeles lite om hva det vil si å være en kompetent og reflektert informasjonsbehandler i det moderne samfunn. For selv om unge har fortrolighet med bruk av teknologi er det ikke dermed sagt at de vet å utnytte teknologien til eget beste. Utdanningssystemet kan fremdeles være viktig med hensyn til å utjevne forskjeller og gi alle den nødvendige kompetanse som borgere i informasjonssamfunnet.

Eksempler som ’Nokia-game’ er viktige å løfte frem som uttrykk for kulturelle spenningsforhold. Mitt poeng er at dette gjøres i altfor liten grad, spesielt med tanke på de konsekvenser som det kan sies å innebære. Det er klart at de teknologiske landskap som unge oppsøker og utforsker skaper nye handlingsrom som utfordrer det kommersielle markedet. Begge aktører inngår i et spill av gjensidig avhengighet med store økonomiske interesser. I skyggen av markedet ligger pedagogenes domene. En viktig utfordring vil være å skape innsikt og refleksjon hos barn, unge og voksne som byggestener for fremtidig kompetanse i teknologisamfunnet.

LESING

Evne til å forstå og bruke skriftlige symboler – bokstaver, ord, tegn – og utnytte disse til å finne informasjon og konstruere mening fra et bredt spekter av tekster i ulike sjangrer og format (Utdanningsdirektoratet).

Analfabetisme vil si å ikke kunne lese.

Funksjonell analfabetisme vil si å ikke ha god nok leseforståelse til å forstå de tekstene som er nødvendige for å klare seg i samfunnet: Busstabeller, oppskrifter, forskrifter, medisinresepter osv.

Å få mening ut av en tekst har å gjøre med

• å forstå tekstens sjanger
• å forstå innholdet
• leserens interesse
• kunnskap om emnet
• konteksten lesningen foregår i
• motivasjon for å forstå den

Lesekompetanse krever

• teknisk ferdighet
• forståelse
• motivasjon
• konsentrasjon
• erfaringer
• forkunnskaper

Fordi forståelsen av en tekst er avhengige av personlige og kulturelle erfaringer vil ulike folk/kulturer tolke samme tekst forskjellig. Men:

For å tilegne seg tekster på det høyeste nivået må man ha både Leseferdigheter, det vil si mer eller mindre ubevisste fremgangsmåter for å angripe en ukjent tekst, og Lesestrategier, det vil si bevisste fremgangsmåter som
• kritisk tenkning
• resonnering

Norske skoler har i de siste ti-femten årene gjennomført lesetester.

• Diagnostiske undersøkelser er undersøkelser som kartlegger hvem som trenger ekstra hjelp til å lære å lese (Senter for leseforskning ved Universitetet i Stavanger)
• Komparative undersøkelser er kvantitative studier der hensikten er å sammenligne resultatene fra ulike grupper lesere, for eksempel fra land til land.

Internasjonale leseundersøkelser:

• 1991: IEA: 9-åringer og 14-åringer
• 1999: IALS Voksne
• 2001: PIRLS: 9-åringer
• 2000: PISA (Programme for International Student Assessment): 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag
• 2003: PISA (som over, men tester også elevenes evne til problemløsning)
• 2006: PISA Resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2006 vil bli kunngjort tirsdag 4. desember 2007 kl. 1000.

En ting er å lære å sette bokstaver sammen til ord og setninger og innhente den informasjonen som står der. Det kalles avkoding. Noe annet er å kunne tolke det som står der, dvs. forstå innholdet så godt at man får god mening ut av teksten. Og et enda høyere nivå i en tekstforståelse er å reflektere over og vurdere hva som står i en tekst, for eksempel stille seg kritisk til det som står der.

Pisa-undersøkelsene kartlegger ungdommenes lesekompetanse på alle disse tre nivåene.

BOKMARKEDET OG BARNELITTERATUREN

Barne- og ungdomsbokforfatterne er organisert i forfatterforeningen NBU: http://www.nbuforfattere.no/home/?swiffit2

Tunge statlige institusjoner støtter barn og unges lesing og litteratur:

Gi rom for lesing:

http://skolenettet.no/moduler/Module_FrontPage.aspx?id=12149&epslanguage=NO
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rapporter_planer/rapporter/2003/Gi-rom-for-lesing.html?id=106009

Kulturrådet: http://www.kulturrad.no/fagomrader/litteratur/
http://www.kulturrad.no/fagomrader/barn_og_unge

Norsk Barnebokinstitutt: http://www.barnebokinstituttet.no/om_nbi

….OG BIBLIOTEKET?

Rom for lek og læring http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/lek_laering.pdf/view?searchterm=af

Kirsten Drotner: Fremtidens børnebibliotek – værested, gørested eller lærested? http://www.jbi.hio.no/bibin/barnas_framtidsbibliotek/kirsten_drotner.pdf

Børnebiblioteket som eksperimentarium: Hjørring bibliotek i Danmark http://www.eksp.dk/

Dieselverkstaden i Nacka, Sverige. http://www.blogger.com/profile/08079282255064340615

Liten leserundersøkelse mandag 19. november 2007

I alt 82 svar: 50 kvinner, 17 menn, resten (15) hadde ikke angitt kjønn.

• 71 personer av disse oppgir en skjønnlitterær bok som den de leser (87%), 11 (13%) sakprosa.
• Svært bredt spekter, både tematisk, geografisk og i forhold til skalaen høy-lav.

Kvinner:

• 50 i alt.
• 6 (12%) leste sakprosa
• 44 (88%) skjønnlitteratur.
• Av de skjønnlitterære bøkene var 6 (14%) krim/spenning, 6 fantasy (14%), 2 barnebøker, 1 skuespill, 1 lyrikk, – med andre ord 28 (64%) ”vanlige” romaner.

Menn

• 17 i alt.
• 3 sakprosa (filosofi, politikk) (18%)
• 14 (82%) skjønnlitteratur. Av de skjønnlitterære bøkene var 3 (21%) fantastisk litteratur, 1 barnebok, 1 novellesamling, resten (9, det vi si 64%) ”vanlige” romaner.
• Også her bredde.

”Kjønnsløse”

• 15 i alt.
• Av disse var 2 sakprosa, resten (13) skjønnlitteratur. 1 b&u, 2 fantastisk, 2 krim og spenning, i alt 8 vanlige romaner.

Lån: Bibliotek Bokhandel ++ Lån venner/familie Gave Annet

• Kvinner: 17 lån i bibliotek / 15 bokhandel ++ / 2 lån venner/familie / 2 gave
• Menn: 6 5 2 2
• ”Kjønnsløs”: 3 6 1 1 1

”Annet” er blant annet bokklubb.

Hvorfor leser du?

• Liker forfatter/sjanger / har lest omtale / fått anbefalt / nysgjerrig
• Kvinner 14 / 4 / 4 / 4
• Menn 4 / 6

Kjønnsløs 5

Hvordan leser du?

Hjemme / På reise (buss/trikk/fly)

• Kvinner 23 / 12
• Menn 7
• Kjønnsløs 11 / 3

De fleste ser ut til å lese slik:

Korte, avslappede, men konsentrerte leseøkter, hjemme mest, men også på transportetapper som tog og buss, samt flyturer.

Sitat: “Lengre økter hjemme: Pledd, kakao og smågodt: Blir ikke bedre!”

Vi kommer tilbake med fullstendig titteloversikt neste uke (anonymisert)

Ingeborg og Tord

Empiri og teori

Vi starter med litt individuell empiri:

1. Hva er den siste boka jeg har lest en god del av? Tittel. Forfatter. Årstall. Sjanger.
2. Hvor fikk jeg tak i boka? Bokhandel. Bibliotek. Gave. Personlig lån. …
3. Hvorfor valgte jeg akkurat denne boka?
4. Og hvordan leser jeg denne boka: lange/korte perioder; hjemme eller andre steder; konsentrert eller avslappet, …

Kort gruppesamtale om 1-4.

• Lesing for høy og lav
• Kjøp, lån og lesing

Lesingens marked

• Leser søker bok
• Bok søker leser
• Bibliotek og samfunnsteori

Kommentar i Aftenposten 19.11.07. - Jeg vil ha bøker som er trykket, slik at jeg kan sette dem i bokhylla. På den måten kan de stå der og minne meg og andre om hva jeg har lest. Et slags veldig fysisk symbol på hva jeg har utrettet.

Bourdieu på biblioteket

• Bourdieu på biblioteket I: refleksivitet
• Den første stein
• Bourdieu på biblioteket II: habitus
• Bourdieu på biblioteket III: symbolsk makt

Ressurser

Siste nytt

• Aftenposten. Heldigital bokhandel åpnet. 19.11.07
• Aftenposten. Kjemper om ny kake. 19.11.07

Fordypning

• Kunnskap i praksis: ti pluss seksti tanker for et førstelektorprogram
• Bøker av Bourdieu

Forelesningen mandag 19. november skal gi en bakgrunn for oppgavene dere skal arbeide med de andre dagene denne uka.

• Velg en av de fire oppgavene på mandag.
• Vi anbefaler at du arbeider i hvert fall et par timer med oppgaven på egen hånd før timene på torsdag.

Torsdag møtes vi i (som vanlig) i S 141.

Der bruker vi et kvarters tid på å organisere arbeidet. Resten av tida fram til 1215 brukes til oppgavearbeid i Læringssenterets lokaler (1., 2. og 5. etasje). Ingeborg (mobil: 91 58 89 24) og Tord (mobil: 97 543 721) vil sirkulere – send eventuelt SMS for å tilkalle oss.

• Vi anbefaler at dere jobber i små grupper (2-3 personer) – fordi det er mere lærerikt – men stiller det ikke som noe krav.
• Vi ber dere sende inn besvarelser (som også kan ta form av notater og stikkord) ved å bruke kommentarknappen på denne bloggen. Hver av de fire oppgavene har sin egen side. Besvarelsene bør være levert senest torsdag kveld.
• Hvis noen skulle få tekniske problemer, kan besvarelsen sendes som epost til tord.hoivik@jbi.hio.no
• Fredag leder vi en plenumsdiskusjon om de tre temaene. Da trekker vi også inn det stoffet dere har levert på nettet.

Oppgaver

1. Skriv en seriøs leserkommentar til Newths debattinnlegg: Fildeling er framtida i Aftenposten 14.11.07. Kommentaren bør inneholde minst tre sentrale hovedpunkter.

2. Innkjøpsordningene (velg A eller B)

• A. Gi tre (eller flere) argumenter for å beholde – og eventuelt utvide – Kulturrådets innkjøpsordninger for norsk litteratur
• B. Gi tre (eller flere) argumenter for å forandre – og eventuelt avskaffe – Kulturrådets innkjøpsordninger for norsk litteratur

3. Hva slags bokmenneske er jeg?

Beskriv din egen bruk av bøker i forhold til Bourdieus begreper om felt og habitus.

Du kan gjerne ta utgangspunkt i spørsmål som: Hva slags bokleser er jeg? Hva slags boklåner er jeg? Hva slags bokkjøper er jeg?

Forelesningsnotat torsdag 15.11.

For å forstå de litterære markedene, må vi se på to kretsløp. Det ene er økonomisk. Det andre er tekstlig.

Begge kretsløp er sirkulære. Det er vanlig å velge forfatteren – den skapende kunstner eller fagperson – som utgangspunkt for analysen. Her starter skrivearbeidet – kanskje. Her havner pengene til slutt – kanskje.

• Slik Livet oppsto i Urhavet, starter Åndsverket med Opphavet.
• Det faller oss naturlig å snakke om opphavspersoner og opphavsrett. Kunstnermyten og Forskeridealet svever over vannene.
• Hva er vel vakrere enn de ideelle rettigheter? Språket former tanken.

Det vi kan kalle diskursen – det godkjente, approberte språket – gjør det vanskelig å snakke analytisk om samspillet mellom det ideelle og det materielle, om Tekst og Penger i samme åndedrag, om Børs og Katedral.

Jeg starter med Forfatteren. Men jeg kunne startet med Teksten – eller Forlaget – eller Leseren – eller Fagfellesskapet – eller Staten. Sirkulerer ikke tekstene som vannmolekyler gjennom de litterære ekosystemer?

Et gjennomgående trekk ved kunnskapssamfunnet er fagliggjøringen av nye sosiale aktiviteter.

I et historisk perspektiv dreier det som om en dypere og mer omfattende arbeidsdeling – en prosess som kan føres tilbake til Middelalderen. Denne prosessen må sees i et dobbelt perspektiv.

• På den ene siden finner vi en økende differensiering (knoppskyting) innenfor etablerte bransjer og yrker. Ved siden av allmennlegene får vi spesialister i kirurgi, anestesi, øre-nese-hals, psykiatri, sosialmedisin – og allmennmedisin.
• På den andre blir uformelle aktiviteter – som tidligere lå utenfor yrkeslivet, markedet og pengeøkonomien – trukket inn i produksjonsfeltet. Virksomhetene blir monetarisert, kodifisert og profesjonalisert.

Ledere oppsøker coacher, og politikere ansetter nyhetsrådgivere som forteller dem hvordan informasjon skal presenteres (“spin doctors”). Vi får babymassører, hestehviskere og hundepensjonater. All the world’s a stage, sier Shakespeare. Vi får dramapedagoger, fortellere og stand-up komikere – mec tilhørende bachelor-, master-, doktorgrader og professorater,Forfatterskapet er på vei fra kall til yrke – og ruller videre fra yrke til profesjon.

Mange vegrer seg for å ta i bruk et ord som “yrke” om en forfatters virke. Forfatteren er en kunstner, og kunst er ikke noe som kan læres, hevder man. Vi skal ikke frata forfatterene kunstnertittelen, men vil gjerne få fram at yrket også er et håndverk som et stykke på vei kan læres.

(TA, s. 104).

TA beskriver forfatterens vei til verket på. s. 279-293. Men her dreier det seg om skjønnlitteraturen.

Den skjønnlitterære forfatter, med romanforfatteren som galleonsfigur, er jo forfatterens arketype – slik spurven (og ikke strutsen) er den typiske fugl.

Litt lenger ute i boka dreier perspektivet. TA nevner Foucault – og poengterer:

Når forfatteren prøver å leve av å selge sine verk som varer på markedet, blir opphavsretten – eiendomsrett til verket – viktig. …

“Forfatterfiguren blir nå institusjonalisert …

Forfatteren bak teksten blir viktig … når litteraturen blir markedsavhengig” [Foucault]. (s. 117)

En ny forfatterfigur er i ferd med å ta form. … (H)an er – en profesjonell produsent av tekster som selger sine sine varer til den som betaler den beste prisen (s. 118).

Profesjonelle produsenter trenger profesjonell opplæring – og ditto salgsagenter, produsenter, distributører og markedsførere. Vi kan snakke om en gjennomgripende profesjonalisering av forfattervirksomheten.

Faglitterære forfatterskoler/kurs

(TA, s. 108-110)

• Faglitterært forfatterstudium. Høgskolen i Vestfold.
• _href=”http://www.hio.no/content/view/full/43988″ title=”Fagforfatterstudiet” id=”twn9″>Fagforfatterstudiet. Høgskolen i Oslo. _href=”http://fagforfatter.blogspot.com/” title=”Blogg” id=”sisi”>Blogg
• Forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur. Norsk barnebokinstitutt.
• Nansenskolen. Skrivekunstlinjen.

På side 45 gir TA en samlet oversikt over det norske litterære system.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Bjørn Bjørnsen skrev i 1988 (TA, s. 48-49):

• I slutten av 1970-årene var skjønnlitteraturen på nytt i søkelyset.
• Nok en gang dokumenterte den skjønnlitterære forfatterforeningen det usle økonomiske utbyttet av å skrive romaner og dikt i vesle Norge, innkjøpsordning og andre støttetiltak til tross.
  
• Regjeringen annonserte et krafttak for litteraturen med kunstnermelding og forhandlingsrett for forfattere om betaling for faktisk bruk av deres bøker i biblioteket [_href="http://plinius.wordpress.com/2007/09/20/p-22707/">bibliotekvederlaget].
  
• Problemet var at litteratur i praksis ble definert som skjønnlitteratur – dvs. knapt en tidel av landets skriftkultur [hegemoniargumentet].
• Vi som skrev bøker utenfor de offentlige støtteordningene …. utførte årsverk om netter og i ferier, på tid vi stjal fra annen betalt virksomhet og med evig dårlig samvittighet overfor banker og familiebudsjetter [_href="http://no.wikipedia.org/wiki/Exordium_%28retorikk%29" title="captatio benevolentia" id="d49w">captatio benevolentia].
• Vi skrev under kontrakter ensidig opprettet av forlagene med vesentlig dårligere betingelser enn våre skjønnlitterære kolleger [ulikhetsargumentet].
• Vi var uten stipend og tilskuddsordninger, helt prisgitt markedet … [den snille stat og det slemme marked]
  
• Vi hadde ikke tidsskrifter, tradisjoner for anmeldelser og offentlig oppmerksomhet [usynlighetsargumentet].
• (…) det skulle ikke mange telefoner til for å konstatere at fagforfattere fra vidt forskjellige områder delte en felles frustrasjon …Så var det ingen annen utvei enn å lage en forening for oss selv.

Forlagene

Det er svært vanlig at forlagsredaksjonene selv “finner på” temaer som de mener kan ha et publikum. Forlaget skal tjene penger og redaksjonsmedarbeiderne forsvare sine arbeidsplasser.

Ofte er det snakk om å finne nye innfallsvinkler på emner som allerede har vært behandlet i bokform flere ganger før. Men nye tider, nye lesere og nye presentasjonsteknikker gjør at de samme temaer må presenteres på nytt – igjen og igjen.

Den norske forleggerforening. _href=”http://www.forleggerforeningen.no/nor/bransjestatistikk” title=”Bransjestatistikk 06″ id=”h6ao”>Bransjestatistikk 06

TA: Sakprosa s. 204-212

TITLER AV NORSKE FORFATTERE – EKSEMPLARER – OMSETNING

• 2002: 627 titler – 2,5 mill. eksemplarer – 534 mill. NOK i omsetning
• 2003: 682 – 2,8 – 568
• 2004: 701 – 2,9 – 528
• 2005: 707 – 3,3 – 579

Utnytt statistikken:

Gjennomsnittlig opplag: 3,3 mill. / 707 titler = 4.700 eks.
Gjennomsnittlig pris: 579 mill. / 3,3 mill. = 175 NOK
Gjennomsnittlig omsetning: 820 tusen NOK

Forfatterhonorar [forutsatt 15%]: 123 tusen NOK
Typisk månedslønn for akademikere: ca. 35 tusen NOK
Et gjennomsnittlig forfatterhonorar kan dekke lønn i 3,5 måneder – eller ca. hundre dager.
Det tilsvarer 5/7 * 100 = 70 arbeidsdager eller ca. 500 arbeidstimer.

Antall voksne (16+) i Norge i 2005: 3,6 mill.
Eksemplarer pr. voksen: 0,9 eks.
Omsetning pr. voksen: 160 NOK

Kategorier

• UNDERHOLDNINGSPROSA
  • Biografier, memoarer og praktbøker
• NYTTEPROSA
  • Fredelig ferd mot det indre
• FAGPROSA
  • Essays, avhandlinger og debattbøker
• SAKPROSA FOR BARN OG UNGE

Ny innkjøpsordning for sakprosa

Aslaug Nyrnes, som ledet utvalget for innkjøp av sakprosa, skrev en frisk vurdering av Sakprosaåret 2005 : _href=”http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1246808.ece” title=”Sakprosa mellom bok og blogg” id=”t7p-”>Sakprosa mellom bok og blogg. (Aftenposten 13.03.06; TA, s. 210-212).

1. Sjangermessig er her interessante tendensar.
2. Det mest påfallande er eg-poseringa. Intimitetstyranniet er på veg inn i sakprosaen. “Utgangspunktet for denne boka er meg selv”.
3. Teksten er organisert rundt eigen person, eigen sjølrefleksjon, eigne heltar, eige fotoalbum eller eigne favorittsitat. …
4. Eg-et stiller seg mellom saka og lesaren, og peikar først og fremst på seg sjølv. …
5. Sakprosaåret inneheld nok pludreprosa. ….
6. Den gode sakprosateksten er fagleg sterk, generøs, modig og energisk.
7. Den gode sakprosateksten er ein hypertekst, og syner fram at han er det.
8. Her er kvalitetsmessig samspel mellom tekstens disposisjon, illustrasjonar, bildetekstar, layout, noteapparat, vaskeseddel og forord.
9. Alle paratekstane spelar på lag. Av det veks skribenten sitt truverde – ethos – ein sakleg personlegdom blir synleg….
10. Innkjøpsordninga gjeld ny norsk sakprosa for eit allment publikum.
11. I det ligg ikkje ei tabloidisering. Alt skal ikkje nødvendigvis vere for alle.
12. Utvalet har heile vegen drøfta og utfordra forholdet mellom det spesifikke og det allmenne. Tekstar fell utanfor om dei er for lokale eller for fagspesifikke.
13. Men utvalet har ikkje tenkt kor mange som vil låne ei bok, men om boka bør finnast til utlån.
14. Både skribent og forlag må ha tillit til lesaren. Sjølv om ein av erfaring måtte meine at det ikkje er nokon grunn til å ha tillit til lesaren. Lån og les!

Bibliotekene

Sakprosa for voksne utgjør en stor del av samlingene og utlånet i norske folkebibliotek.

Leserne

_href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/oversikt.html”>

_href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/oversikt.html”>Norsk mediebarometer 2006

_href=”http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa86/b%f8ker.pdf”>Bøker (PDF) . Se spesielt

• Figur 13. Andel boklesere som har lest ulike typer bøker en gjennomsnittsdag. 2006. Prosent
• Tabell 16. Andel boklesere som har lest ulike typer bøker en gjennomsnittsdag 1991-2006 og tter kjønn, alder, utdanning og landsdel. 2006. Prosent

Forelesningsnotat om læringsmarkedet mandag 12.11.: fag- og lærebøker, oppslagsbøker og annet læremateriell for elever og studenter. Les: Andreassen Kap 5, s. 181-201

Målgrupper

Det sentrale læringsmarkedet omfatter alle tekster – i ulike medier – som blir skrevet eller utviklet for bruk i formelle læringssituasjoner. Disse tekstene har derfor en dobbelt målgruppe:

• studentene som skal utnytte dem i sitt læringsarbeid
• lærerne som skal integrere dem i sine undervisningsopplegg

I tillegg vil ofte utdanningsinstitusjonene delta i valg av læremidler – f.eks. gjennom pensumlister, innkjøp av klassesett og lisensiering av digitale tekster. Tilgangen på teknisk utstyr (hovedsaklig IKT) vil også bestemme hva slags digitale læremidler man i praksis kan ta i bruk.

En fjerde målgruppe – eller beslutningsinstans – er myndighetene, i de tilfellene læremidler må godkjennes administrativt. Den norske ordningen for godkjenning av skolebøker – se TA s. 191 – ble opphevet i 1999.

I tillegg kan selvsagt mange teksttyper – fra reklamekampanjer til norske romaner – bli trukket inn i undervisningen, selv om de ikke er laget for læringsformål. En mellomform er tekster som er tilrettelagt for undervisningsformål – f.eks. “easy readers” i de store språkfagene.

Mange oppslagsbøker fungerer like godt på skolen (formell læring) som i hjemmet og på arbeidsplassen (uformelle læringssituasjoner).

I et økonomisk perspektiv har læringsmarkedet særlig stor betydning for forlagene og for skoleeierne, dvs. kommunene og fylkene. Noen få lærebokforfattere kan tjene godt, men de fleste må nok regne med en ganske moderat timelønn. Innkjøp av lærebøker veier ganske tungt i budsjettene til studenter og skoleelever (eller deres familier).

STATUS 2007

Digitale læringsressurser

Norge står i dag ved starten av en spennende – og turbulent – overgang fra trykte til digitale læringstekster. Disse prosessene tar lang tid. De begynte på slutten av nittitallet og vil sikkert vare fram mot 2020 – og kanskje lenger. Vi vet heller ikke hvor omfattende dette hamskiftet kommer til å bli. Papiret vil ikke forsvinne for godt – men den trykte boka kan bli et marginalt medium i svært mange fag.

Det vi kan si med sikkerhet, er at framtidas utdanningsinstitusjoner – barnehager, skoler, universitet og høgskoler – kommer til å bli dypt preget av digitale læringsressurser og arbeidsformer.

Norsk Digital Læringsarena

Hjemmeside – Prosjektweb

Klipp fra artikkelen Dristig satsing på weblæring i skolen. forskning.no. 26. oktober 2007

Elever og lærere skal selv bidra til å produsere kunnskapen i en ny satsing på web-baserte læremidler i den videregående skolen.

Fylkeskommunen er kanskje ikke kjent som den mest nyskapende offentlige institusjonen, men prosjektet Nasjonal digital læringsarena (NDLA) tåler betegnelsen dristig. NDLA har som mål å gjøre digitale læremidler for alle fag i den videregående skolen fritt tilgjengelig på nettet.

Alle fylkeskommunene unntatt Oslo står bak initiativet, som foreløpig er støttet med 17 millioner kroner av Kunnskapsdepartementet.

Første fase av prosjektet med læremidler i norsk, naturfag og helse og sosialfag ble lansert på egne nettsider i slutten av september.

Elever redigerer fagwiki

Mer radikal er den planlagte neste fasen, som skal lanseres i løpet av det neste halvåret. Den involverer blant annet en egen fagwiki, der lærere og elever selv skal bidra til å utvikle kunnskapsbaser i det enkelte fag.

Wikien vil være basert på tilsvarende programvare som den som brukes til å lage Wikipedia.

Men lærere og elever vil ikke begynne på bar bakke. – En fagredaksjon, satt sammen av lærere, skal begynne å produsere artikler og strukturer i wikien som andre lærere og elever går videre på, sier prosjektleder Øivind Høines i NDLA til forskning.no.
Diglib. Kunnskapens kilde

Hjemmeside

Innholdsportalen Diglib er et samarbeid mellom it’s learning og forlagene Cappelen, Det Norske Samlaget, Damm, Gyldendal og Aschehoug, samt Grieg Music Education.

Vårt mål er å lage en bærekraftig løsning for enkel tilgang til digitale læremidler, samt å forenkle distribusjonen av digitale læremidler for grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Distribusjonsløsningen er åpen for alle leverandører av læremidler og læringsplattformer.

… Ressursene er foreløpig gratis å bruke. Den første versjonen er kun tilgjengelig for et begrenset antall brukere, men vi vil åpne opp for flere etter hvert.
Striden står om rettigheter og modulisering

For å få et innblikk i situasjonen akkurat nå, har jeg klippet fra en tekst av Tore Hoel (15. oktober 2007).

Tore Hoel skriver bloggen e-læring: fokus på læringsteknologi og standardisering

Evalueringen av NDLA, foretatt av det svenske konsulentfirmaet Metamatrix//Interfolio, gir et unikt innblikk hvor frontlinjene går i kampen om markedet for digitale læringsressurser. Dette er ikke bare en kamp om penger og kontroll, men også om pedagogisk visjon.

Det er her NDLA er så viktig, og evalueringen dokumenterer en imponerende stahet fra NDLA sin side når det gjelder å slåss for sin visjon om åpne læringsressurser som det er mulig å bearbeide og dele med andre.

Striden står om rettighetsspørsmål og modulisering, går det fram av evalueringen, som kan lastes ned som PDF-fil

• Eirik Newth. Underleverandør og stolt av det

Fra portal til arena

• Wikipedia + Google danker ut portalene

• Fra portal til arena

Hva betyr dette for bibliotekenes pedagogiske tjenester?

• De brede emneportalene (som Detektor) bør fases ut
• Spørretjenestene (som BibliotekSvar) bør koples til fagspesifikke arenaer (norsk, kjemi, idrett, …)
• Bibliotekenes produksjon og tilrettelegging av kunnskapsressurser bør koples til Wikipedia, NDLA og andre langsiktige og åpne prosjekter
• Alle bibliotek som ønsker å støtte digital undervisning og læring, bør tilby produksjonsverktøy (+ veiledning) i tillegg til gjenfinningsverktøy

Se også

• Plinius. Biblioteket i det digitale skolemiljøet
• Skoleverkstedet.deichman.no

For og mot IKT i skolen

• Inge Eidsvåg. Noen kritiske bemerkninger til IKT i skolen. 9. juli 2007
• Kjell Atle Halvorsen. Svar på Eidsvågs skrekkvisjon om ikt. 5. oktober 2007

BOK-NORGE
s. 181-201

Wikipedia. Sakprosa

Sakprosa er i hverdagslig språkbruk alle tekster som ikke er skjønnlitteratur. Sakprosaen omfatter alle de tekstene i samfunnet vårt som vi ikke uten videre vil kalle romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur og brukslitteratur.

Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er først og fremst bestemt av forholdet mellom teksten og en ikke-tekstlig (bevissthetsmessig, sosial og naturlig) virkelighet. Vi forventer av sakprosatekstene at det som blir hevdet om virkeligheten i dem, er sant eller i hvert fall sannsynlig på det tidspunktet teksten ble til.

Sakprosatekster er ikke fiksjoner eller fri dikting. I sakprosatekster kan det vises til andre tekster (f.eks. juridiske), men da på en måte som er dekkende i forhold til teksten det vises til, den såkalte kilden. En bruksdefinisjon er at «en sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut fra sine forventninger, oppfatter som direkte utsagn om virkeligheten. Forventningene skapes bl.a. ut fra den sammenhengen teksten inngår i»^.

Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være vage og gjenstand for diskusjon i samfunnet. Tekster som vi normalt forstår som sakprosa, kan leses som skjønnlitteratur, for eksempel kan en historiebok forvandles til skjønnlitteratur hvis det skrives “roman” på bokomslaget. På samme måte kan romaner av skjønnlitterære forfattere leses som politiske pamfletter.

Begrepet sakprosa ble første gang tatt i bruk på svensk i Finland 1938, og er siden kommet i vanlig bruk i Norden, men i liten grad andre steder. Det finnes ikke noe tilsvarende begrep på engelsk, fransk eller tysk, noe som kan ha sammenheng med at det i etterkrigstidens Skandinavia ble bestemt at elevene i skolen skulle arbeide med tekster som verken var tradisjonell skjønnlitteratur eller fagtekster skrevet for fagfolk eller for å utdanne fagfolk.

For å oversette ”sakprosa” til engelsk kan ord som ”non-fiction” og subject-oriented prose” brukes. For Norge spesielt gjelder det forholdet at den norske staten gjennom sine støtteordninger for litteratur skiller ut sakprosaen som en egen kategori. Inntil 2005 var det bare tekster som ble forstått som ”skjønnlitteratur” som ble omfattet av Norsk kulturråds ordninger for støtteinnkjøp til landets biblioteker.

De store forlagene (sier TA) bruker gjerne å dele inn sine redaksjoner slik:

• skolebøker
• lærebøker for høyere utdanning
• verkene (serier, oppslagsbøker …)
• generell sakprosa + skjønnlitteratur

Noen forlag utgir bare faglitteratur:

• Universitetsforlaget
• NKI forlaget
• Kommuneforlaget
• Høyskoleforlaget
• Fagbokforlaget
• Akribe forlag. Helsetjenesten.

I 2005 utgjorde trykte skole- og lærebøker 30 prosent av medlemsforlagenes nettoomsetning (ca. 840 mill.), fordelt slik:

• Grunnskolen ……………….200 millioner NOK
• Videregående skole ……….285
• Høyere utdanning …………245
• Profesjonsutdanning ………110

QUESTIA

• Wikipedia. Questia Online Library

POSTER I PLINIUS

Om Wikipedia

• Wikipedia + Google danker ut portalene
• Velg Wikipedia
• Og vinneren er – Wikipedia
• Wikipedia som kilde
• Wikipedia vinner publikum

NY Times. All the news that’s fit to print out

Digitaliseringsstrategier

• Vi trenger ingen ABM-portal
• Dyp digitalisering i Bergen
• Når brukerne svikter
• Fra portal til arena
• Portal kombat

Testing av portaler

• Delingskultur i praksis
• Kronglete kurs
• Kunsten å korrigere
• Virtuelle skolebibliotek
• KORG på ville veier
• Store mål og små aktører
• Den mørke middelalder
• En liten test av Skolenettet
• En liten test av utdanning.no
• Portaler med problemer