Oppgave 2B
søndag, november 18th, 2007
Gi tre (eller flere) argumenter for å forandre – og eventuelt avskaffe – Kulturrådets innkjøpsordninger for norsk litteratur.
Leave a response and help improve reader response. All your responses matter, so say whatever you want. But please refrain from spamming and shameless plugs, as well as excessive use of vulgar language.
- Alle biblioteka har de samme bøkene
- De store forlaga vet bøkene blir solgt
- Hva med kvaliteten? F.eks. Anne Holt
- Ensidig fokus på skjønnlitteratur
- Satsing på små forfattere? (Lars Saabye Christensen kan skrive en bok i året når han vet den blir solgt i 1000 eksemplarer, samtidig med å få 5 % mer royalty på de bøkene).
- Kommunene bevilger mindre til innkjøp av bøker, siden de vet bibliotekene får bøker gjennom innkjøpsordningen.
Argumenter for å forandre – og eventuelt avskaffe – Kulturrådets innkjøpsordning for norsk litteratur
• Kan føre til dårligere kvalitet på litteraturen, fordi forlaga ikke trenger å være så kritiske. De tar sjansen på at boka blir kjøpt inn, sjøl om den ikke har så god kvalitet.
• Fører til at mye likegyldig litteratur blir meldt på innkjøpsordninga. Dette kan føre til at god litteratur forsvinner i mengden. Bøker som blir vurdert er ikke veldig gode, men heller ikke dårlige nok til å bli nullet. Disse bøkene havner på biblioteka.
• I rådet som vurderer de påmeldte bøkene, sitter det en forfatter og en som er ansatt i et forlag. Det kan kanskje oppstå problemer med nøytraliteten hvis rådsmedlemmene skal vurdere bøker fra en forfatter fra eget forlag, eller forfattere de kjenner privat. Dette kan kanskje føre til kameraderi.
• Norsk skjønnlitteratur dominerer veldig i forhold til utenlandsk litteratur.
• Mange av de innkjøpte bøkene blir ikke lånt i biblioteka. Det blir for mye smal litteratur som nesten ingen er interessert i. Bøkene blir en belastning for biblioteka. Biblioteket skal ikke fungere som et lager. En mulig løsning kan være at biblioteka sjøl kan velge hva de vil ta i mot, eller at det er ulike ordninger for store og små bibliotek.
• Forlaga tør ikke å ta sjansen på å melde på nye forfattere, men velger heller kjente forfattere som det er større sjanse for at blir godkjent?
• Det skapes et kunstig marked. Staten overtar markedets rolle, og kjøper inn bøker det egentlig ikke er etterspørsel etter. Mange bøker selger bare i 200 eksemplarer i tillegg til de 1000 som går til biblioteka.
• Markedet er i endring. Markedsorienteringa blir større og forlag slår seg sammen. Dette bedrer økonomien, og forlaga har derfor ikke like stort behov for støtte fra staten. Risikoen ved å satse på smal litteratur eller mindre kjente forfattere er mindre.
Gruppe: Christopher Thyrum og Natanael
Oppgave 2 a&b For og mot innkjøpsordningen
Det fins gode argumenter for og mot innkjøpsordningen i tillegg til at mange mener den burde utvides til flere medier som f.eks. tegneserier, filmer, dataspill og tidsskrifter og andre mener at måten bøker blir valgt burde endres:
Guri B. Hagen skrev i Aftenposten, 110407, at innkjøpsordningen er ”lite rettferdig og solidarisk”, i det litterære råd burde sitte ”frie, uhildede mennesker”.
Syphilia Morgenstierne har sett på innkjøpsordningens bøker og konkluderer at bare 11 av 40 burde være kjøpt inn. Hun mener:
1. at ordningen diskriminerer mot mindre, uavhengige forlag,
2. at ”innkjøpskriteriet ser ut til å være middelmådighet”
3. at forleggerforeningene dominerer og at de som vurderer bøkene ”lar seg forlede av storforlagenes autoritet”
Hun syns bøkene burde anonymiseres når de vurderes.
Hun mener også at det trengs formelle kriterier.
Hun skriver om ”… å drukne i dårlige utgivelser som de store forlagene nå gir ut fordi det er gratis.”
I Nationen, 240306, står det at kulturminister Giske ”erklærer kamp mot alt som ligner kameraderi og systematisk utestengelse av kunstnere som har lagt seg ut med makta”. Det faktum at han må erklære kamp mot det betyr at det forekommer og at det er et problem.
Bibliotekene blir fylt med bøker som ikke blir lånt ut og bare samler støv. Dette poenget blir tydelig illustrert av en artikkel fra Stavanger Aftenblad, 290406, som handlet om Norsk lyrikks dalende popularitet. Her nevnes det at 59 lyrikksamlinger ble påmeldt i 2005 og av de ble 5 nullet. Avisen tok for seg en representativ seleksjon av 10 av de 54 som ble kjøpt inn. Av disse 10: ble 6 stående på hylla i året etter utgivelse, 3 ble lånt ut én gang, og 1 ble lånt ut hele to ganger!
Dette kan kanskje ses som et argument som kan brukes både for og mot innkjøpsordningen. På en side blir ressurser brukt på bøker folk ikke er interessert i å lese, på den andre siden beskytter ordningen Norsk lyrikk (som i forhold til markedskreftene ikke er levedyktig men som noen ville ment er verdifullt for Norsk kultur).
Innkjøpsordningen begrenser spillerommet til markedskreftene i Norges litteraturmiljø. Dette også har to sider. På den ene siden kan markedskrefter ses å ha en negativ effekt på kvaliteten på det som blir utgitt. Dette er fordi at det som selger er dagens populærlitteratur (med fokus på spenning og romantikk i stedet for litterær kvalitet og relevans til samfunnet) og anerkjente klassikere. Men hvor skal morgendagens klassikere komme fra hvis kvalitetslitteratur ikke blir utgitt med mindre forlagene kan føle seg sikre på at det vil selge. På den andre siden er markedskreftene representative av hva folk vil ha og bibliotekene skal jo ha brukeren i sentrum.
Innkjøpsordningen har en smak av den gamle folkeopplysningsånden som kan virke litt nedlatende.
Bokmarkedet i Norge er så lite (ikke i forhold til befolkningen men totalt) at innkjøpsordningen gjør det mulig for et levende litterært miljø å eksistere. Hadde det ikke vært for ordningen hadde Norske forfattere måttet rette blikket mot andre land og miljøet hadde vært mye mindre.
Argumentene til hvorfor innkjøpsordning bør revideres kraftig kan deles inn i tre kategorier.
Pengesekk, Sovepute og Navlebeskuelse, med underargumenter.
Pengesekk: -Mesteparten av pengene i ordningen går til de store forlagene. Det er så godt som risikofritt for disse forlagene å sende inn sine bøker, men det er en god inntektskilde.
-Det er dessuten forlagene som tjener mest på innkjøpsordningen, ikke forfatterene, som kun får 20% royalty, da vil de resterende 80% gå til forlaget (etter at enkelte mindre utgifter er tatt bort).
-Forskjellen på medlems og ikke-medlemsforlag strider mot konkuranserett reglene som gjelder alle andre anbudsprosjekter.
Sovepute: -Politikere bruker ordningen til å argumentere for at bibliotekene får alt av nye bøker og bevilger lite penger til bibliotek på grunn av ordningen.
-Bibliotekene er ikke aktive nok på å kjøpe inn “ukjent” litteratur selv, fordi de får så mye av det fra ordningen. De som ikke er med i ordningen og ikke er kjente ender som oftes ikke opp i ett bibliotek.
Navlebeskuelse: dette relaterer direkte til punktet over. Mesteparten av ordningen er skjønnlitterære bøker. Måten ordningen har fungert på så langt tar ikke hensyn til at Norge er ett land i verden og Norsk er ett bittelite språk. Ordningen gir bøker til bibliotekene, men ikke de bøkene vi ønsker å lese. Som gjerne er utenlandske bøker. Er du interresert i fagbøker fra det engelsktalende markedet vil du ikke finne disse i norske bibliotek selv om de har solgt svært bra internasjonalt.
Vi har engelskopplæring i skolen og alle under 50 skal kunne bruke språket, men dette er ikke tydelig ut i fra bibliotekenes utvalg. Bøker trengs ikke å oversettes. Flere og flere rundt 20 kjøper i dag mesteparten av bøkene sine på engelsk, men kan ikke låne slike på biblioteket, fordi bibliotekene ikke har de. Bare fordi ei bok er skrevet av en nordmann betyr ikke det at den er i nærheten av like god som mye av det som er der ute på det internasjonale markedet innenfor fagbøker og litteratur for spesielt interreserte. Dette er ett generelt problem i det norske bokmarkedet (både bibliotek og bokhandlere).