Barnets århundre: 1900-tallet

november 26, 2007

Arkivert under Uncategorized

leave a response

Forelesningsnotat til mandag 26. november 10.30-12.15. Barnets bokmarked. Ingeborg og Tord.

Ellen Key (1849-1926). Lærerinne, svensk, Sekretær for faren, som var Riksdagsmann frem til 1899. Aktivt med i samtidsdebatten. Utgir i 1900 boka Barnets århundre, hvor hovedbudskapet er å formidle barnets rett til frihet og utfoldelse (romantikken, Rousseau).

Utviklingen på 1900-tallet:

Stor utvikling innen vitenskap og forskning fikk konsekvenser for barnet:

• Medisin: barnedødeligheten går ned: hygiene, høyere levestandard, pediatri en ny delprofesjon.
• Psykologi: kartlegging av barns mentale og fysiske evner. IQ-test (Alfred Binet, 1905-11). Barnepsykologien begynner sin fremvekst som vitenskap i slutten av 1880-årene.
• Fysiologi: Tiltak for å bedre barns fysikk: Gymnastikk, skolehelsetjeneste
• Pedagogikken blir vitenskap.

Det offentliges rolle:

• restriksjoner på barnearbeid, mer skolegang. Problembarnet blir tatt hånd om av det offentlige. Spesialskoler for dem som trenger det.
• Barns rettigheter lovfestet i internasjonale konvensjoner. I Norge var vi svært tidlig ute (Castbergske barnelover fra 1915).
• En rekke skolelover og skolereformer utover hele 1900-tallet (og fortsatt)
• Offentlig økonomisk støtte. Barnetrygd i Norge fra 1946 (foreslått i 1937).

Foreldrerollen blir profesjonalisert som en følge av utviklingen innen pedagogikk og psykologi. To typer oppdragelsesbøker (den ene erstatter den andre):

• Oppdragelsen i fokus: før andre verdenskrigen ”regelmessige vaner – generell lydighet”. Skole og foreldre er sammen om å oppdra til lydighet. Barndom – pubertet: ungdom – voksenlivet starter i 20-årene.
• Barnet i fokus (etterkrigstiden: Freud, Spock). Friere oppdragelse (men fortsatt oppdragelse). Barnet har krav på å vite om sine rettigheter. Lærerrollen svekkes (fra 70-tallet av). Barnet får etter hvert makt også i skolene.

Det skjer gradvis i årene etter krigen (akselererte på 70- 80- og 90-tallet) en endring i barnets livsverden fra gate til stue. Bedre boligforhold, endring i organiseringen av hjemmet, forholdet mellom foreldre og barn mer egalitært, nærere, færre barn pr familie. I disse årene (det begynte på 60-tallet) var det også en rivende utvikling fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn.

Jon Lilletun, som da var Kirke- utdannings- og forskningsminister, sier på en konferanse på Sjølyst 2. februar 2000 om utfordringene ved tusenårsskiftet:

Innanfor utdanningssektoren ser vi framvoksteren av ein global kunnskapsindustri, der kunnskap i ulike former blir ei internasjonal handelsvare. Programvare og elektroniske læringssystem blir tilgjengelege over Internett, og globale og virtuelle lærestader aukar i tal. Desse tilbyr modul- og teknologibaserte og fleksible utdanningsopplegg, for dei som kan betale for dei.

Meir læring sker på arenaer utanfor utdannings-institusjonane, – på arbeidsplassane, i biblioteka, i heimen. Utfordringa ligg i aukande grad i å leggje til rette og tilby fleksible læringsmuligheter, uavhengig av tid og stad.

Det sier seg selv at dette samfunnet krever en ny type utdanning i forhold til det gamle industrisamfunnet, og at bibliotekene må være på banen..

Neill Postman The Disappearance of Childhood, 1982.

Hovedpoeng: Barndommens vekst og fall parallell med boktrykkerkunstens og de nye medienes. Industrisamfunnets beskyttelse av barnet og hegningen om ”barndommen” er forsvunnet med barnets nyervervede tilgang til all verdens kunnskap som kan hentes fra fjernsyn og internett.

Barn og unges medievirkelighet i et 30-års-perspektiv:

1977

• Fast telefon
• Fjernsyn med én kanal (og mulighet for f.eks svensk TV)
• Radio med én kanal (og noen utenlandske)
• Platespiller
• Avis, ukeblader, tidsskrifter
• Skrivemaskin med rettetast

2007
• Digital telefon
• Mobiltelefon med tilrettelegging for bilder, spill, internett
• Fjernsyn med kabel og parabol. Tekst-TV
• Radio med mange kanaler
• (Video var et mellomstadium fra 1980 til ?)
• CD-spillere, I-POD + +
• Avis (papir/digitale)
• Blader, norske og utenlandske: en mangfoldig flora, også digitale
• PC/MAC: Datamaskin med skriveprogrammer, internett-tilkobling, spillmuligheter
• Internett

På den ene siden: bekymring

a. prokultur (ungdom som ikke opponerer mot det samfunnet)
b. motkultur (samfunnskritiksk ungdom)
c. problemkultur (ungdom på skråplanet)

Volden i samfunnet øker, fastholder voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk. Og hun fortsetter: Volden øker mest hos ungdom

Hun mener det er blant ungdom at volden i samfunnet vokser mest, og at dette er en internasjonal trend. Bjørnebekk forteller at norske undersøkelser blant ungdom viser at når man deler inn ungdommene i forskjellige grupper, kommer det frem at gruppen med ungdom som utøver vold vokser.

– Ungdomsgruppen med ungdom som aldri gjør noe galt vokser mest, men gruppen med de som utøver vold vokser også litt. Det fører til en større forskjell mellom ungdommene. Det er små tall, men de er viktige, sier hun.

Bjørnebekk mener det ikke nytter å se på hele befolkningen generelt for å undersøke volden i samfunnet.

– Vi må se på ulike voldskategorier. Ran og seksuelle overgrep er eksempler på voldsformer som har økt, det samme gjelder politiets beslag av våpen. Statistikk som går på utøvere og ikke på ofre for vold, viser en økning. Gruppen som er kriminelle har økt. Det er denne gruppen vi må se på. De som bruker vold blir flere. Kriminalitet er noe som i stor grad slår ned i bestemte miljøer. De har blitt mye mer kyniske og litt større, sier hun.

Mange forskere mener at en del av skylden for denne utviklingen ligger i medieutviklingen, og en stadig større bruk av voldsspill, blant annet forskeren Anita Werner.

Barn og fjernsyn

Ved å forske på hvordan mediene påvirker oss, er Werner langt på vei sikret oppmerksomhet fra folk utenfor universitetene. Spesiell interesse har hun for hvordan barn og unge reagerer på det de ser på fjernsynet. Hennes bok fra 1994, Barn i fjernsynsalderen, er over-satt til både finsk og svensk og kommer nå i sitt tredje opplag på norsk.

Det var tilfeldigheter som førte meg inn i medieforskningen, forteller Werner. Etter å ha fullført tysk mellomfag og arbeidet i skolen, vender hun tilbake til universitetet. Her gjennomfører hun en undersøkelse om norske journalisters bakgrunn, på forespørsel fra Institutt for presseforskning. På 1960-tallet gikk diskusjonen heftig om hvor-dan barn ble påvirket av fjernsyn-et. Werner kaster seg på ny inn i problemstillingen ved å definere sitt eget forskningsprosjekt. I 1967 hadde NRK ennå ikke utbygd sitt fjernsynsnett til Finnmark. Werner benytter derfor sjansen til å under-søke barns tanker og vaner før fjernsynets inntreden i hjemmet. To år senere intervjuet hun igjen unge finnmarkinger, som nå hadde tilgang til NRKs sendinger. Werner var den første som gjennomførte en slik undersøkelse av stort om-fang i Europa.

Overdrevne forestillinger

På denne tiden visste man lite om det nye mediet, og forestillingene om fjernsynets passiviserende effekter var ofte overdrevne. Min undersøkelse viste imidlertid at barna ikke var mindre aktive etter innføringen av fjernsyn. De brukte mer tid på idrett og sosialt samvær, men kino, tegneserier, ukeblader og til en viss grad bøker ble det mindre tid til. Dette er blitt be-kreftet i senere undersøkelser.

Fjernsynet er først og fremst passiviserende for de barna som i utgangspunktet er passive. Det er også fare for at barn kan bli over-stimulert av fjernsynet, slik at de vil holde på med litt for mange ting samtidig. Apatiske blir de derimot ikke.

Werners banebrytende undersøkelse tok også for seg flytteønsker og yrkesplaner blant skole-elever i Finnmark, før og etter at de fikk tilgang til fjernsyn.

Det var en utbredt oppfatning at holdninger og meninger endret seg fortere enn de i virkeligheten gjorde. Jeg observerte imidlertid forbausende små endringer. Skole-elevenes reelle ønsker for yrkesvalg var stort sett de samme, men flere gikk med drømmer om glamour og statusyrker. Det viste seg at innflytelsen fra fjernsynet ble dempet av kamerater, foreldre, lærere og andre voksne. Personlige kontakter var og er fortsatt viktigere enn mediene, slår hun fast.

Werner foretok en ny under-søkelse i Finnmark i 1978. Med bakgrunn i disse undersøkelsene leverte medieforskeren sin doktoravhandling i 1986: Oppvekst i fjernsynsalderen. En studie av endringer i sosialiseringsprosessen. Dermed var hun den første kvinnen i Norge som hadde avlagt doktorgrad i massekommunika-sjon.
Pensjonistens forskerfrihet

Til tross for at Anita Werner pen-sjonerte seg i vår, er den finske medieforskeren fortsatt aktiv ved Institutt for medier og kommunikasjon.

Fordi jeg følte meg overanstrengt, valgte jeg å pensjonere meg. Dette har siden vist seg å være det klokeste jeg kunne gjøre. Nå får jeg tid til å arbeide med det jeg synes er viktigst og morsomst uten stress. Miljøet kan fremdeles bruke meg, samtidig som unge forskere gis anledning for fast an-settelse. Jeg skjønner ikke at ikke mange andre benytter seg av denne muligheten.

Rettferdig vold

Werner understreker at TV bare er en av mange faktorer som kan framkalle aggressiv atferd. Mang-lende omsorg, småkriminalitet i nærmiljøet og utrygghet er av større betydning. Men mye TV-titting kan være en utløsende fak-tor. Medievold som oppfattes som rettferdig, fører oftere til voldelig atferd hos barn enn den volden som oppfattes som urettferdig.

Når helten bruker vold for å forsvare seg selv eller andre, er virkningen større enn når skurken gjør noe tilsvarende. Det er lettere å identifisere seg med det som blir oppfattet som berettiget og rettferdig. Jenter blir påvirket av TV-vold på en annen måte enn gutter. Blant gutter er det en sterk sammenheng mellom antall timer foran fjern-synet og aggressiv atferd og mang-lende konsentrasjonsevner. Gutter avreagerer på inntrykkene fra fjernsynet ved hjelp av vold mot andre.

Hos jentene kan voldsscenene derimot føre til en overdreven engstelse og redsel. De har ikke den samme tendensen til å utføre brutalitet mot andre. Det er et paradoks at volden i samfunnet øker i en tid hvor skolen, foreldre og myndigheter bruker mye krefter på å kultivere den oppvoksende generasjonen til å ta avstand fra vold.

Enkelte forskere er uenig i at volden i samfunnet øker. De hev-der at vi har en annen type vold i dag og at den er mer brutal, men at omfanget av vold ikke nødvendigvis har økt.

Det er ingen tvil om at vi har mer vold i samfunnet i dag. Medi-enes ufarliggjøring av volden er med på å forsterke denne tendensen i utsatte miljøer, bedyrer Werner.
Medieforskeren ønsker at mediekunnskap skal komme inn i skolen.

Så lenge skolen ikke har et obligatorisk opplegg, er ansvaret for barnas forhold til mediene overlatt til deres foresatte. I fami-lier hvor foreldrene ikke diskuterer medienes innhold, kan barnas kunnskaper om mediene utvikle seg tilfeldig. Barn av ressurssterke foreldre får derimot et mer bevisst forhold til mediene. Det er denne forskjellen skolen kan være med på å utlikne.

Framelsker egoisme

Etter Werners oppfatning forsterker mediene og underholdningsbransjen vår kulturs egoistiske tankegang.

I mange miljøer tar ikke unge nok hensyn til andre. Det er vik-tigere å nyte livet og realisere seg selv enn å tenke på andre. Utviklingen av eget jeg er det sentrale. Alle typer TV-programmer er bygd opp om denne filosofien: I sports-programmer, underholdning og filmer blir enerens prestasjoner framhevet, og vinneren er helten som blir beundret av seerne og andre aktører i programmene.

Det er derfor viktig at foreldre og barn også snakker om programmer som i utgangspunktet virker uskyldige. Da kan det bli lettere for barna å vokse opp og forholde seg til andre mennesker. I parforhold er man nødt til å ta hensyn til den annen part hvis det skal fungere. Det er viktig at barna får et bevisst for-hold til hvordan de blir påvirket.
[Publisert 05.04.1996 ]

…og på den andre siden: Resursser

Sakset fra ITU

(Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) er en nasjonal FoU-enhet innen feltet IKT og utdanning. ITU arbeider aktivt for å være en premissleverandør og dialogpartner innen utdanningspolitikk og IKT, både internasjonalt og nasjonalt. ITU fokuserer i inneværende fireårsperiode spesielt på den nasjonale kunnskapsbygging om digital dannelse og digital kompetanse):

NOKIA-generasjonen

http://www.itu.no/Dokumenter/Tekster/1084439988.37/1051006406.72/view

Mange snakker om ’Nokia-generasjonen’, som en betegnelse på det å vokse opp i en teknologisk kultur, med særlig referanse til de unges bruk av mobiltelefon. Men et kjennetegn ved denne generasjonen er likevel flermediebruk og hvordan en forholder seg til medieinnhold formidlet gjennom langt flere kanaler enn tidligere, det være Internett, TV og aviser.

På slutten av fjoråret pågikk fjerde utgave av ’Nokia-game’, med start 11. november og med et omfang på 18 dager. Visstnok har over en million personer fordelt på 25 land i Europa og Midt-Østen logget seg på for å delta. Selv om ikke alle får anledning til å delta og en god del faller fra underveis, er det mange deltakere det er snakk om.

De unge betegnes som innovatører av det nye, dvs. de første til å ta i bruk ny teknologi. Det er grunn til å stille spørsmål om slike utviklingstrekk er uttrykk for brytninger i tradisjonelle maktforhold mellom generasjoner. Kulturforskeren Margaret Mead beskrev i sin tid en fremtidsrettet kulturform der den eldre generasjonen også lærer av de unge som innehar en kulturell kompetanse som andre ikke har. Et slikt kompetanseområde gjelder bruk av dataspill, som ’Nokia-game’ er et uttrykk for.

Men i forlengelsen av analyser av teknologiutviklingen og ungdommers kompetanse og bruk av nye medier ser jeg to spenningsforhold som i liten grad debatteres, men som har store kulturelle konsekvenser.

For det første gjelder det de kommersielle interessene som ligger i konstant produktutvikling og barn og unges bruk av ny teknologi. De unge er med på å skape premissene for bruken av den nye teknologien samtidig som de er utsatt for et massivt kommersielt trykk. Det er enorme pengebeløp å tjene for markedsaktørene, og nye grep tas i bruk i kampen om markedets unge kunder.

Slik sett er det interessant å følge hvordan det kommersielle markedet hele tiden posisjonerer seg i forhold til nye utviklingstrekk. Man er avhengig av å være i forkant og utnytte de kommersielle arenaer som folk befinner seg på og være oppmerksom på nye målgrupper som oppstår.

Det dreier seg dels om et dynamisk sam-spill mellom marked og forbrukere og dels om nye kulturelle posisjoner som ungdom inntar gjennom sin utstrakte bruk av nye medier. Også tidligere har vi sett hvordan markedet tilpasser seg brukernes behov. Men i stadig større grad utvikles et systematisk sam-spill mellom kommersielle interesser og ulike brukergrupper, slik ’Nokia-game’ kan sies å være et eksempel på.

Men for Nokia er det selvfølgelig en ren kommersiell interesse som ligger bak. De søker nye veier i sin markedsstrategi der de utnytter tilgang til teknologi. Innen livsstilsindustrien er det i våre dager vanlig å bruke informanter i utvalgte ungdomsmiljøer som forteller dem om trender som er på vei til å bli ’in’. Dette bruker markedsaktørene til å utvikle nye produkter eller forbedre gamle, som man så selger tilbake til de samme ungdomsgruppene.

Denne typen sosiale fenomen er langt fremme i å utnytte tilgjengelige teknologiske ressurser. Grunnen til at et slikt fenomen kan oppstå i våre dager er for det første at dataspill er noe de fleste unge har erfaring med. For det andre at tilgangen til ulike medier og teknologier blant ungdom er høy. 80% av unge mennesker mellom 15 og 24 eier mobil privat. I gjennomsnitt sender disse 5 til 7 SMS meldinger pr. dag.

Totalt sendes det ca. 200.000 SMS meldinger i Norge hver dag, og mobilselskapene tjener over en milliard kroner bare på denne tjenesten årlig. Basis for at slike markedstiltak skal lykkes er derfor dels at erfaringsgrunnlaget er på plass og at tilgang til teknologi ikke er noe problem.

Ungdom som målgruppe er i denne sammenheng interessant. Hvis man tar bruk av SMS som eksempel, så var det opprinnelig en tjeneste utviklet for personer i næringslivet, men som aldri slo an i denne gruppen. Ungdom fattet derimot interesse for denne tjenesten fordi kommunikasjonsformen fylte et sosialt behov, selv om grensesnittet var tungvint å bruke. Teleselskapene endret sine strategier og rettet sitt skyts inn mot ungdomssegmentet. Ungdoms teknologibruk blir for markedskreftene et viktig signal om hva som kan komme.

Det andre spenningsforholdet gjelder forholdet mellom barn og unges hverdagskultur og skolekultur, der den førstnevnte kan sies å være dominert av medie- og teknologibruk, mens skolekulturen er det i meget begrenset grad. Dette er et problem først og fremst fordi avstanden mellom det unge opplever og erfarer i fritiden øker i forhold til det de opplever og erfarer i skolen. Jeg tenker ikke da så mye på tilgangen til teknologi, men mer det de faktisk bruker teknologien til. De unges bruk av nye medier, slik det er eksemplifisert i det foregående, er et område de aller fleste voksne ikke har innsikt om i det hele tatt.

Spesielt uttalt blir dette i forhold til betraktninger om kulturell kompetanse. Det regjerende kunnskapsregimet, med Clemet og den beryktede PISA-undersøkelsen i spissen, makter i liten grad å gripe de kompetansespørsmål som teknologiutviklingen reiser. Kunnskap defineres i dagens utdanningspolitikk kun i forhold til etablert fagforståelse, og hvor flinke norske elever er til å lese, skrive og regne.

I enkelte andre land, bl.a. Danmark, har man nå startet en prosess i forhold til det man betegner som den 4. kulturteknikk eller basisferdighet. Det vil si hvordan kompetanse i å kunne håndtere informasjon og bruk av ny teknologi blir et eget kompetanseområde i skolesammenheng i tillegg til å kunne lese, skrive og regne. Men hva dette faktisk innebærer diskuteres ikke. Dermed blir det en stor avstand mellom hverdagskultur og skolekultur.

Fra ulike studier av hvordan lærere og elever bruker ny teknologi både på skolen og hjemme vet vi at det er markante forskjeller. Lærere bruker informasjons- og kommunikasjonsteknologi primært som skriveredskap og for å sende e-mail. Elevene bruker også disse funksjonene, men i langt større grad bruker de IKT til å surfe på Internett, til å laste ned musikkfiler, til chat, til å spille PC-spill og online spill.

Dette er ting som lærerne ikke i det hele tatt har erfaring med å bruke. Men samtidig har de meget sterke meninger og er som regel skeptiske til denne bruken av teknologien, i hvert fall i skolesammenheng. Det spørsmål som mange pedagoger overser er derimot om de unge på denne måten får en kulturell kompetanse som lærere står i fare for å overse betydningen av?

Skolens opplæringsmandat må ikke stå i veien for å skape refleksjon om teknologiutviklingen samtidig som man utnytter den teknologikompetanse mange unge sitter på. Konsekvensen vil bl.a. være et brudd med det kontrollregime som preger skolens virksomhet, som en motsats til de handlingsrom som teknologiutviklingen kan sies å åpne for.

Vi vet fremdeles lite om hva det vil si å være en kompetent og reflektert informasjonsbehandler i det moderne samfunn. For selv om unge har fortrolighet med bruk av teknologi er det ikke dermed sagt at de vet å utnytte teknologien til eget beste. Utdanningssystemet kan fremdeles være viktig med hensyn til å utjevne forskjeller og gi alle den nødvendige kompetanse som borgere i informasjonssamfunnet.

Eksempler som ’Nokia-game’ er viktige å løfte frem som uttrykk for kulturelle spenningsforhold. Mitt poeng er at dette gjøres i altfor liten grad, spesielt med tanke på de konsekvenser som det kan sies å innebære. Det er klart at de teknologiske landskap som unge oppsøker og utforsker skaper nye handlingsrom som utfordrer det kommersielle markedet. Begge aktører inngår i et spill av gjensidig avhengighet med store økonomiske interesser. I skyggen av markedet ligger pedagogenes domene. En viktig utfordring vil være å skape innsikt og refleksjon hos barn, unge og voksne som byggestener for fremtidig kompetanse i teknologisamfunnet.

LESING

Evne til å forstå og bruke skriftlige symboler – bokstaver, ord, tegn – og utnytte disse til å finne informasjon og konstruere mening fra et bredt spekter av tekster i ulike sjangrer og format (Utdanningsdirektoratet).

Analfabetisme vil si å ikke kunne lese.

Funksjonell analfabetisme vil si å ikke ha god nok leseforståelse til å forstå de tekstene som er nødvendige for å klare seg i samfunnet: Busstabeller, oppskrifter, forskrifter, medisinresepter osv.

Å få mening ut av en tekst har å gjøre med

• å forstå tekstens sjanger
• å forstå innholdet
• leserens interesse
• kunnskap om emnet
• konteksten lesningen foregår i
• motivasjon for å forstå den

Lesekompetanse krever

• teknisk ferdighet
• forståelse
• motivasjon
• konsentrasjon
• erfaringer
• forkunnskaper

Fordi forståelsen av en tekst er avhengige av personlige og kulturelle erfaringer vil ulike folk/kulturer tolke samme tekst forskjellig. Men:

For å tilegne seg tekster på det høyeste nivået må man ha både Leseferdigheter, det vil si mer eller mindre ubevisste fremgangsmåter for å angripe en ukjent tekst, og Lesestrategier, det vil si bevisste fremgangsmåter som
• kritisk tenkning
• resonnering

Norske skoler har i de siste ti-femten årene gjennomført lesetester.

• Diagnostiske undersøkelser er undersøkelser som kartlegger hvem som trenger ekstra hjelp til å lære å lese (Senter for leseforskning ved Universitetet i Stavanger)
• Komparative undersøkelser er kvantitative studier der hensikten er å sammenligne resultatene fra ulike grupper lesere, for eksempel fra land til land.

Internasjonale leseundersøkelser:

• 1991: IEA: 9-åringer og 14-åringer
• 1999: IALS Voksne
• 2001: PIRLS: 9-åringer
• 2000: PISA (Programme for International Student Assessment): 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag
• 2003: PISA (som over, men tester også elevenes evne til problemløsning)
• 2006: PISA Resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2006 vil bli kunngjort tirsdag 4. desember 2007 kl. 1000.

En ting er å lære å sette bokstaver sammen til ord og setninger og innhente den informasjonen som står der. Det kalles avkoding. Noe annet er å kunne tolke det som står der, dvs. forstå innholdet så godt at man får god mening ut av teksten. Og et enda høyere nivå i en tekstforståelse er å reflektere over og vurdere hva som står i en tekst, for eksempel stille seg kritisk til det som står der.

Pisa-undersøkelsene kartlegger ungdommenes lesekompetanse på alle disse tre nivåene.

BOKMARKEDET OG BARNELITTERATUREN

Barne- og ungdomsbokforfatterne er organisert i forfatterforeningen NBU: http://www.nbuforfattere.no/home/?swiffit2

Tunge statlige institusjoner støtter barn og unges lesing og litteratur:

Gi rom for lesing:

http://skolenettet.no/moduler/Module_FrontPage.aspx?id=12149&epslanguage=NO
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rapporter_planer/rapporter/2003/Gi-rom-for-lesing.html?id=106009

Kulturrådet: http://www.kulturrad.no/fagomrader/litteratur/
http://www.kulturrad.no/fagomrader/barn_og_unge

Norsk Barnebokinstitutt: http://www.barnebokinstituttet.no/om_nbi

….OG BIBLIOTEKET?

Rom for lek og læring http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/lek_laering.pdf/view?searchterm=af

Kirsten Drotner: Fremtidens børnebibliotek – værested, gørested eller lærested? http://www.jbi.hio.no/bibin/barnas_framtidsbibliotek/kirsten_drotner.pdf

Børnebiblioteket som eksperimentarium: Hjørring bibliotek i Danmark http://www.eksp.dk/

Dieselverkstaden i Nacka, Sverige. http://www.blogger.com/profile/08079282255064340615